Å GJØRE EN FORSKJELL

Young caucasian family with one child spend a lot of time together and have fun.
Etter ønske fra beboer er fosterforeldrenes navn anonymisert

Tone og Eivind har vært fosterforeldre i snart ti år. Men historien begynner lenge før det. Allerede i 2002 meldte de seg på et pridekurs i regi av Buskerud fylkeskommune. De hadde nettopp opplevd en tragisk hendelse i vennekretsen til et av sine egne barn. Ønsket om å utgjøre en forskjell, om så bare for ett barn, vokste fram, og modnet mer og mer med årene. 

FORBEREDELSER

– Vi hadde selv fire hjemmeboende barn på den tiden, og situasjonen var ikke optimal for å gå all in. Kommunen var stadig vekk på oss, og ønsket at vi skulle bli et fosterhjem. Men vi ville avvente litt. Etter hvert ble det noen endringer både i vår arbeidssituasjon og i hjemmesituasjonen. Barna våre begynte å bli store, og to av dem flyttet ut. Vi fikk litt større kapasitet, og dermed en mulighet for å tilrettelegge for å bli fosterforeldre. Brusetkollen søkte etter fosterhjem, og vi tok kontakt.

– Det er det lengste jobbintervju jeg har vært på i hele mitt liv, fortsetter Tone. Det varte i flere måneder, og var svært omfattende.

– Og det er det første og eneste jobbintervju jeg har vært på hvor det har vært en psykolog til stede, skyter Eivind inn.

– Brusetkollen bruker mye tid på å matche familiene, og legger masse arbeid i å finne fosterforeldre som passer sammen med barnet de skal få omsorgen for. Vi fikk mange spørsmål, blant annet om hvordan vi stilte oss til barn med en annen etnisk opprinnelse enn norsk. Vi stilte oss naturligvis helt åpne til det. Barn er barn! 

– På pridekurset vi tok for snart tyve år siden var det mange barnløse. Vi ønsket opprinnelig å bli fosterforeldre for å gjøre en innsats, ikke for å få et barn til. At vi hadde barn fra før var en god erfaring, selv om det å være fosterforeldre er en helt annen sak på mange områder.

IT TAKES TWO TO TANGO

De to hjemmeboende barna som da var i tenårene var med på å ta beslutningen. Eivind hadde full jobb på det tidspunktet, i en stilling som innebar mye reisevirksomhet. Han søkte etter hvert delvis permisjon for å kunne være mer hjemme, da Tone ble stående mye alene som fostermor. Til slutt valgte han å slutte helt i sin faste jobb.

– Dette var en utløsende faktor for at jeg tok det valget. Nå har jeg eget firma og jobber hjemmefra. Det er lettere å kombinere med fosterforeldrerollen, og det er helt annerledes når begge to er til stede. Det finnes ordninger der man er fosterhjem med godtgjørelse. Men da må du ha jobb ved siden av for å klare det økonomisk. Vi opplever at det er en stor trygghet i det å være ansatt, ikke minst i forhold til den oppfølgingen vi får fra Brusetkollen. Den er utrolig bra.

DET NYE LIVET

Tone beskriver dette som den mest utfordrende, interessante og krevende jobben de noensinne har hatt. Det er omsorg 24/7, der pausene og pusterommene er sjeldne. Nå har de avlastning hver 14. dag.

– Det er alfa og omega for oss å hente oss inn igjen. Som par kan man i perioder miste hverandre litt av syne, da nesten alt handler om barnet.

– Det kan kanskje sammenliknes litt med den situasjonen man står i når man har små barn, sier Eivind. Da har man heller ikke så mye tid hverken til hverandre eller omgangsvenner. Du må venne deg til dette nye livet. Det er ikke så lett å planlegge, da det gjerne dukker opp ting underveis, og vi må være parat. Det kan for eksempel være ekstra fokus på innetider, og oppfølging og henting.

INGEN VANLIG JOBB

Tone fortsetter:

– Dette er ikke en vanlig jobb. Du går inn med følelser. Det er jo ikke ditt barn, og vi vet ingenting om framtida. Du må ha et annet forhold til det enn om det var ditt eget barn, for eksempel ved en eventuell tilbakeføring til biologisk familie. Samtidig må du gi barnet den tryggheten at det hører til hos oss så lenge det varer. Det kan være en dobbel utfordring, både for barnet og oss, barnet lever jo også med dette, denne uvissheten. Mange lever med sin biologiske familie i nærheten. De som lykkes med dette kan si at de har to familier. Det beste er hvis man kan ha en god dialog både med eventuelt beredskapshjem og biologisk familie, enten det er far, mor eller andre nære pårørende som for eksempel besteforeldre.

DET SÅRBARE I DET TRYGGE

Det er veldig sårbart naturligvis. Utfordringene er mange. Vi ønsker en dialog med barnet, mens barnet kanskje heller vil ha avstand. De har en historie vi ikke nødvendigvis vet så mye om, og de kan ha usynlige traumer vi ikke kjenner, som kan trigges i situasjoner vi ikke kan forutse. Du må stå i ting du på forhånd tenkte du kanskje ikke trengte, eller ikke er forberedt på, plutselig dukker det opp i en hendelse. Vi går aldri hjem fra jobben. Jeg synes det er litt vanskelig innimellom.

Tone og Eivind er veldig opptatt av at barnet skal kjenne absolutt trygghet hos dem, og gjør så godt de kan for å få til akkurat det. De har bygget vaner og rutiner og regelmessighet i barnets liv, slik at hverdagen kan kjennes forutsigbar.

– Det er en fordel å kunne skille mellom jobb og følelser oppi det her, mener Eivind. Som omsorgsperson er det viktig å ta vare på helsa si. Den største utfordringen er at man kanskje ikke når gjennom til barnet. At det ikke kommer til uttrykk det vi forsøker å gi inn.

Å GJØRE SITT BESTE

– Traumatiserte barn har ofte ikke lært seg alle de vesentlige sosiale aspektene ved livet, og skjønner ikke alltid sammenhengene. Det fører til at vanskelige situasjoner oppstår i forhold til kommunikasjon, og det kan bli mange misforståelser og begrepsforvirringer i hverdagen. Vi har brukt en del krefter på å utvikle det sosiale samspillet med andre barn og voksne. Jeg tror at barn som har opplevd grov omsorgssvikt kan fungere godt, men det bør være kort vei til hjelpeapparatet for mennesker som har så mange vonde opplevelser med seg i håndbagasjen. Vi gjør det vi kan, og du kan ikke gjøre noe bedre enn ditt beste. 

– Det som er vanlig og fint for oss, er ikke nødvendigvis trygt for barnet, fortsetter Tone. Og det er en grenseoppgang i forhold til reaksjoner som omsorgsperson. Mange ganger reagerer jeg som jeg ville ha gjort overfor egne barn. Vi kan krangle og kjefte og det kan komme protester tilbake. Men det opplever jeg som en tillitserklæring.

FABELAKTIG OPPFØLGING

De forteller begge entusiastisk om oppfølgingen fra Brusetkollen:

– Vi har både enkeltveiledning som foregår hjemme hos oss, og felles gruppeveiledning på Brusetkollen. I gruppeveiledningen møter vi andre i samme situasjon, det gir oss et innblikk i hvordan andre fosterforeldre opplever sin hverdag, og vi kan dele erfaringer og utfordringer. Det er en uvurderlig støtte fordi man kan både kjenne seg igjen og diskutere med likesinnede som forstår både situasjoner og frustrasjoner. Alle har behov for et forum å tømme seg i. Vi har stått i mye rart, Brusetkollen er klare for å møte oss når det er tøft også.

Jeg husker et foredrag vi hadde med Finn Skårderud, som frarådet helsepersonell på en institusjon å gå gjennom vaktrommet og tømme seg for all frustrasjon til de som skulle på vakt på neste skift. Alle har noe gørr inni seg. Hvor legger vi vårt? filosoferer Tone, og har svaret i neste setning:

– Der har vi Brusetkollen.

I tillegg til veiledningen arrangerer Brusetkollen temamøter en gang i måneden med forskjellige temaer som traumebasert omsorg, circle of security, eller oppdatering i forhold til lover og vedtekter i barneverntjenesten.

KVALITET, KOMPETANSE OG KUNNSKAP

– Brusetkollen henter inn den ypperste kompetansen på disse områdene, med fantastiske foredragsholdere. Man ville blitt litt frustrert hvis man ikke selv får utviklet seg i jobben sin. Her får vi mye kunnskap. Gruppeveiledningen er litt mer flytende. Her kan vi blottlegge vår usikkerhet, eller hvis vi føler at det vi gjør ikke er bra nok, og få bekreftelse fra andre på at vi faktisk gjør som best vi kan alle sammen. Bare det at vi kan ha kollegaer! Dette fellesskapet er gull verdt, og skaper en enorm trygghet for oss i denne jobben. Uten det hadde vi muligens kastet inn håndkleet.

Brusetkollen arrangerer også en del aktiviteter for fosterforeldre og barna i løpet av året, og en helg hver høst kun for fosterforeldre, der innholdet er både faglig påfyll og sosialt samvær. Det er også alltid åpen linje til en vakttelefon, døgnet rundt, dersom behovet skulle oppstå for ekstra innsats eller råd.

– Vi har som regel veldig gode samarbeidsmøter med skole og andre instanser fordi vi har Brusetkollen i ryggen i alt vi foretar oss. En av styrkene til Brusetkollen er at de virker å være mye nærmere og tettere på hvert barn, slik at ting kan legges bedre og mer individuelt til rette for barnet. Det er også lite eller ingen utskiftning av ansatte. Det er de som er våre trofaste støttespillere. Den profesjonelle oppfølgingen derfra er helt avgjørende for at vi står i dette fremdeles, avrunder Tone og Eivind.