Å HJELPE ET BARN

happy-family-silhouette-sunset (1) (1)
Etter ønske fra beboer er fosterforeldrenes navn anonymisert

Motivasjonen eller ønske om å hjelpe noen har alltid vært der, forteller fostermor. Hun har vært hjemmeværende med egne barn i mange år, og da de var ute av redet ønsket hun å finne en meningsfylt jobb. En annonse i lokalavisen fra Brusetkollen var det som fanget oppmerksomheten. Der ble det søkt etter et fosterhjem til en elleve år gammel jente. 

– Jeg viste annonsen til min mann og vi ble enige om å ta kontakt for å finne ut mer. Slik begynte vår historie som fosterforeldre.

De to voksne barna deres ble presentert for dette og tatt med på råd. De fikk aksept for å gå videre med planene om å bli fosterhjem.

EN GJENNOMGRIPENDE PROSESS

Responsen fra Brusetkollen var positiv og vennlig. Forberedelsene kom raskt i gang.

– Vi ble møtt av to konsulenter som fulgte oss opp gjennom hele prosessen. Nå startet arbeidet med å kartlegge oss fra barndom, voksenliv, ekteskap og familie. På mange måter var dette en krevende, men også en god prosess. Man må være villig til å åpne opp om egne erfaringer på godt og vondt. Det er ikke til å unngå at man støter på krevende perioder fra egne liv. Konsulentene med sin gode kompetanse var hele tiden støttende, og vi følte at de satt pris på vår åpenhet. Samtalene og prosessene ble holdt i vårt hjem.

Det var viktig for oss å være åpne om vårt kristne ståsted tidlig i prosessen, da vi var usikre på om det ville være et hinder for oss. Vi ble møtt med en god tilbakemelding og at dette like gjerne kunne sees på som en ressurs. 

Dette var en prosess der den endelige avgjørelsen om å bli et fosterhjem ikke ble tatt før alle samtaler var gjennomført.  Først da kunne vi føle oss rede, og konsulentene fra Brusetkollen kunne komme med sin vurdering av vår egnethet til å gå inn i rollen som fosterforeldre.

NÅR DRØMMER MØTER VIRKELIGHET

– Brusetkollen inviterte oss til å lage en enkel presentasjon av oss som familie. Den skulle inneholde noen bilder og litt tekst om oss og vårt hjem til barnet vi fortsatt ikke visste hvem var. Spenningen steg da vi fikk høre at det var en tenåringsgutt som trengte et fosterhjem, og at konsulentene ved Brusetkollen mente mye ville stemme mellom hans ønsker og behov og det vi kunne tilby. Vi hadde mange tanker og drømmer om hvordan dette ville bli. 

– Dagen kom og en ung, spent, usikker og glad tenåring kom til vårt hjem sammen med en veileder fra Brusetkollen. Nå ble alt virkelig, og morshjertet ble fylt av spenning. Hvordan ville dette gå? Hva hadde vi begitt oss ut på?

Tiden gikk. Alt ble annerledes. Vi hadde fått et fremmed barn/ungdom i huset. Det oppsto utfordringer og støy rundt den unge gutten. Plutselig stod vi i et kaos av hendelser og dertil hørende følelser fra en helt ny verden. Det var aldri kun gutten og oss. Kyndig veiledning fra veileder og god støtte fra noen av guttens slektninger var til god hjelp. Det var godt å kjenne at vi fikk tillit i den oppgaven vi nå stod i.

PROFESJONELL SPARRINGSPARTNER

Fosterfar utrykker at det har vært nyttig å lene seg på Brusetkollen sin betegnelse av et fosterhjem som en omsorgsbase. Det er lettere å forholde seg til en å innfri en forventning om å være et fullverdig foreldrehjem.

– Med profesjonell hjelp og veiledning går dette opp. Det fine med Brusetkollen, er at de tar seg av kontakt og kommunikasjon med biologiske foreldre. Det gir oss som fosterforeldre et frirom. Å ha personale fra Brusetkollen å sparre med i ekstreme situasjoner har vært helt uvurderlig. Brusetkollen fungerer som en buffer. De har en eksepsjonelt god oversikt over familiedynamikken, og det gir oss støtte og trygghet. Vi har kontraktfestet avlastning hver tredje helg. Det er helt nødvendig for å kunne hente seg inn. Vi har også hatt et godt samarbeid med barnevernet for øvrig i kommunen. 

EMOSJONELL BALANSEGANG          

Fostermor beskriver at en av de største utfordringene er den emosjonelle slitasjen, det å skulle klare å stenge følelsene ute for å være profesjonell er en umulighet. 

– Det gikk ikke. Selvfølgelig blir du følelsesmessig engasjert. Fra å se sorgen og vanskelighetene dette barnet har hatt i livet sitt, til å oppleve barnets væremåte, som noen ganger kan få frem det verste i en. Det er et stort sprang mellom ens eget toleransevindu og sorgen over barnets bakgrunn og historikk. Enkelte ganger kjenner jeg også på en håpløshet. Sorgen som barnet bærer, og sorgen over dette som vi bærer sammen.  Innimellom blir jeg helt forundret over hvor mye makt pårørende har. Og hvor lojale barn er på tross av det de har vært utsatt for. Som fosterforelder er du så tett på, men samtidig er det vanskelig å nå inn som omsorgsperson.

Du får aldri den freden og roen som man kan oppleve med egne barn. Likevel forsøker jeg å gjøre som jeg har gjort med mine egne: Jeg ønsker alltid å forklare ting, å møte barnet med deres eget, der de er, lærdommen ligger der. Men balansen mellom nærhet og avstand vil alltid være komplisert for et traumatisert barn. Det har vært avgjørende å være to om ansvaret. Til tider har det vært nødvendig for den ene og få litt avstand, mens den andre trår til litt ekstra. Det er viktig å kunne trekke på hverandres styrker.

VIL ALLTID VÆRE DER

– Som fosterforeldre er vi takknemlige for all kursing og veiledning fra Brusetkollen. Vi opplever at vi blir ekstra godt tatt vare på. Vi får masse påfyll, som gruppe- og enkeltveiledninger, fagdager og temamøter med herlige foredragsholdere.

De berømmer den årlige samlingen for fosterforeldre, der de får en hel weekend på hotell med faglig påfyll og samvær med likesinnede. Denne helgen kommer i tillegg til all annen støtte. På spørsmål om de vil fortsette som fosterforeldre den dagen barnet flytter ut, svarer de:

– Hvis du med spørsmålet mener om vi vil fortsette å regne oss som fosterforeldre for den unge gutten som nå er i ferd med å bli voksen, så vil vi nok alltid være det. Som foresatt i et fosterhjem kan man aldri bli den forelderen barnet aldri fikk. Samtidig vil vi jo alltid være der, uansett. Og om vi ville gjøre det igjen?

Om alder og situasjon tilsa det, ville vi nok vurdert det. Men vi er nå kommet dit i livet at det blir naturlig for oss å ta tilbake det private livet. Vi trenger litt egentid. Som fosterforeldre er man aldri helt alene i sitt eget hjem. 

– Hva har denne oppgaven i livet gitt dere?

– Det har helt klart gitt større kunnskap og innsikt som gjør det lettere å forstå andre. Vi har hatt en stor glede i å se vekst og utvikling mot selvstendighet. Dette er en jobb som har krevet arbeidsinnsats, som gir stor tilfredshet på lik linje med andre samfunnsoppgaver. Det har gitt oss en større forståelse og respekt for andre fosterforeldre. Vi har knyttet nye vennskap gjennom andre fosterforeldre og gode kollegaer på Brusetkollen. De har vært til uvurderlig og nødvendig støtte. Vi føler absolutt at vi har fått gjøre en forskjell i et barns liv. En forskjell vi håper vil kommet til nytte i livet hans videre.

– Målet og ønske om å finne en meningsfylt jobb har virkelig gitt meg en helt spesiell erfaring i livet. Noe jeg alltid vil være takknemlig for, avrunder fostermor.