Brusetkollen er stedet som Lillebjørn Nilsen synger om i Stilleste gutt på sovesal 1 da det var feriekoloni. Neste år fyller Oslo Sanitetsforenings institusjon 100 år, og institusjonssjef Elin Flatebø har et sterkt ønske om at det skal være mulig å få samlet alle kolleger til en jubileumsfeiring i ett stort lokale.
– Jeg er nok mer en «her og nå»-person, enn en drømmer, innrømmer hun.
SÅRBARHET OG OMSORG
– Men alle restriksjonene i forbindelse med covid-19 har, som alle andre steder, ført til mindre fysisk samvær og desto mer digital virksomhet. Sårbarheten er stor på et sted der hovedfokus er å ivareta og gi omsorg til barn og unge som er i en spesielt utsatt fase i livet, og konsekvensene tydelige både for de barn og unge som bor her, og de ansatte som jobber her.
– Jeg ønsker å gjøre det beste ut av hver dag, og legge til rette for det. Vi pleier å ha en årlig sommeravslutning, der vi inviterer de barna og ungdommene som bor her, deres foreldre og foresatte, og alle ansatte, hvor vi griller og spiller fotball og koser oss sammen. Og vi har vanligvis en faglig vintersamling for de ansatte. Dette var ikke mulig å gjennomføre i fjor, så det mest nærliggende jeg kan drømme om, er at vi kan samles igjen, fortsetter hun.
LANG FARTSTID
Hverdagen er uansett det vesentligste på Brusetkollen. Elin har jobbet her i 24 år, og fått mange muligheter til å bytte beite innad. Hun startet som miljøterapeut på en av ungdomsavdelingene, fortsatte som avdelingsleder en periode, og deretter som assisterende institusjonssjef og prosjektleder, til hun ble institusjonssjef for fem år siden. Parallelt med dette har hun tatt videreutdanning i teori og metode i nettverksintervensjon, etnisitet og barnevern, samt en mastergrad i verdibasert ledelse.
DET VIKTIGE NETTVERKET
– Vi skal primært ivareta barn og unge for en periode i livene deres, og dette skal likne mest mulig på et hjem. Uansett bakgrunnen for hvorfor den enkelte kommer hit, vil det alltid være et nettverk rundt vedkommende fra før, som også skal fungere etterpå. Derfor er vi avhengig av godt samarbeid med hjemmet og andre deler av nettverket, som foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Dette nettverket vil alltid være der, og i den perioden i livet vi er så heldige å få ha barna hos oss, er det viktig at den henger sammen med resten av det livet de hadde før de kom hit, og det livet de etter hvert går ut i, uten oss. Og det finnes ulike tilnærmingsmåter å jobbe helhetlig med dette på. Nettverksintervensjon handler om teori og praksis og metoder i forhold til dette.
ODELSJENTA SOM VILLE UT I VERDEN
Elin har i grunnen alltid kombinert flere ting. Hun kommer fra en liten bygd på Vestlandet, Nordrepollen, rett ved Folgefonna og ikke så langt unna Rosendal med det berømte Baroniet. Hun er opprinnelig odelsjente, men med et sterkt ønske om å komme seg ut i verden og ta utdanning, ble det ingen overtakelse av gården. Hun forteller at vanlig videregående ikke fristet, at det ville bli for kjedelig, så etter ungdomsskolen gikk hun først et år på kokk- og servitørlinje på en internatskole i Hardanger, deretter på Holtekilen folkehøyskole på vestsiden av Oslofjorden. Senere ble det flere ting samtidig:
Jobb som praktikant i en familie, ett år på sentralinstituttet for cerebral parese ved Ullevål stadion I Oslo, tre år i Vestjordet barnehage på Røa, og sist men ikke minst ett års opphold og jobb i Spania på et senter drevet av en baptistmenighet, med arbeidsoppgaver både på kjøkken, i vaskeri og barnehage, «litt sånn kibbutzaktig», som hun sier. Her lærte hun spansk som hun siden videreførte da hun tok fag på Hegdehaugen voksengymnas.
NÅR FØLELSENE LIGGER UTENPÅ
– Året i Spania var veldig morsomt, jeg møtte så mange forskjellige mennesker, og de har en kultur som passer meg godt. Følelsene ligger litt mer utenpå, det var befriende å forholde seg til.
Da hun var 24 år gammel flyttet Elin til Ålgård utenfor Stavanger, og tok bachelor i barnevernspedagogikk.
– Jeg hadde jo noen år på baken før jeg startet grunnutdanningen min, og opplever at det var en fordel. Jeg var mer moden og hadde med meg mye erfaring inn i studiet. Spesielt jobben i barnehage var relevant forpraksis, å få med barns normalutvikling som en referanseramme, og også enkelte barn med spesielle behov, for den teoretiske utdanningen etterpå. Etter endt utdanning begynte jeg å jobbe som saksbehandler i barneverntjenesten på Vestlandet.
NON PROFIT
Som institusjonssjef arbeider Elin hovedsaklig administrativt, men presiserer at hun samtidig har veldig konkret kunnskap om alle.
– En gang i uken går vi gjennom alle barn og ungdommer som bor her pr. nå. Da møtes de syv avdelingslederne, psykolog og fagkonsulent, og har ledermøte i etterkant av det. Vi har et tilbud til 55 barn og unge i alderen seks til tyve år, med enkelte på ettervern opp til de fyller 25 år. Brusetkollen består av en stor hovedeiendom med flere bygninger, blant annet fire eneboliger og kontorbygg. Dette er en «not for profit institusjon». De avtalene vi inngår med stat og kommune skal bære driften rent økonomisk, og ingen eiere skal ha noe utbytte. Vi har fokus på å utvikle et godt tjenestetilbud til barn og unge og deres familier.
TYDELIGE VERDIER
Elin beskriver et arbeidsmiljø med høy trivselsfaktor og stabile, langvarige arbeidsforhold:
– Vi har to tydelige verdier: Barna først, og så personalet, som er vår viktigste ressurs. Vi legger stor vekt på å gi stabile omsorgsbetingelser. Derfor har vi kun fast ansatte, og også en fast vikarpool, helst knyttet til spesifikke avdelinger, for å skape mest mulig forutsigbarhet for barna. Dette er helt avgjørende. Vi bruker ikke innleid hjelp eller byråer. Flere har jobbet her i mange år. Vi har jevnt over medarbeidere med et stort engasjement, noe som igjen er knyttet til høyt faglig fokus. I 100 % – stillinger ansetter vi kun fagutdannede. De får ofte et stort ansvar, noe som er motiverende for mange.
DEDIKERTE OG DYKTIGE
– Vi prioriterer også kompetanseheving og påfyll. Alle som jobber her er dedikerte, vi har felles interesser og er opptatt av å utvikle oss både som mennesker og fagpersoner. Jeg opplever at vi har en evne til endring, og alt dette gjør det til et spennende sted å være og jobbe. Jeg får ofte høre at vi har et veldig godt rykte. Men det er ikke bare solskinn, det er også mange utfordringer i denne jobben. Hit kommer barn og ungdom som har sammensatte behov, og uttrykkene er individuelle. Vi får jo innimellom noen barn som ikke ønsker å være her, og vi må bruke tid på å fortelle at det er noen andre som har bestemt at de skal være her, og at vi ønsker å sikre dem, å gi dem et så godt tilbud som mulig. Vi er primært en omsorgsinstitusjon, og tar ikke imot de som trenger behandling. Da må andre instanser inn.
FAMILIE, SKI OG KRIM
– Og hva gjør institusjonssjefen når hun skal slappe av, etter jobb?
– Jeg er glad i å være med familien min, og være ute på tur. Vi er så heldig å ha en hytte i Valdres, og jeg elsker å gå på ski, noe jeg gjør så ofte jeg kan med samboeren min.
Og jeg liker godt å lese, gjerne krim og historiske romaner. Akkurat nå holder jeg på med Edvard Hoems fjerde bok om utvandringen til USA. Jeg er glad i temaer som omhandler mellommenneskelige relasjoner, og har selv familie som har utvandret til Amerika. Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med besteforeldre, og Hoem bruker uttrykk som minner om inntrykk fra barndommen, det er gjenkjennende og fint. Jeg har familie på Vestlandet og reiser dit innimellom.
BRUSETKOLENS SØSTRENE BJØRKLUND
– Hva med musikk?
– Jeg liker musikk, og lærte å spille orgel en gang, men det har gått i glemmeboka. Nå spiller jeg gitar, men det holder knapt nok til husbruk, ler hun.
– Jeg spiller sammen med en kollega på hver sommeravslutning der vi klimprer oss gjennom Stilleste gutt på sovesal 1. Vi er Brusetkollens egne Søstrene Bjørklund.
Å VÆRE, Å TÅLE, Å BLI SETT
– Hva blir du berørt av i arbeidet ditt?
– Det er flere ting. Når jeg hører om ungdommer som har gjennomført høyere studier for eksempel. Skole er viktig, men krevende. For noen år siden snakket jeg med noen ungdommer som var flyttet ut herfra, de var nå voksne. En av dem hadde bodd hos oss i kanskje et halvt år. Det vedkommende satt igjen med, det som var betydningsfullt, var opplevelsen av voksne som tålte, som var der selv om ungdommen var på tvers: «Den vissheten om at den voksne sitter der i sofaen til du kommer hjem. Jeg lærte en struktur i livet, som jeg ikke engang kjente til. Dette har ført til at jeg har fått et annet liv, jeg har greid ting jeg ellers ikke ville ha klart».
NOEN MÅ HOLDE HÅNDA DI
– Jeg hørte et foredrag en gang, der foredragsholderen sa at man kan grave seg ned, men noen må holde hånda di, håpet er en veldig sterk drivkraft. Ungdommen må erfare over tid at ting kan snu eller endre seg. Innad, som kolleger, må vi også bære håpet for hverandre, i de krevende situasjonene de ansatte står i.
Det har ikke med tid å gjøre, men med at du kan se andre løsninger, bli sett av voksne, som bærer håpet for deg når du ikke klarer å gjøre det selv. Dette er ett av de områdene vi har mye fokus på, i vår tilnærming til barn og unge: Vi må gi dem håp, avrunder Elin.
