SAMARBEID OG ENGASJEMENT
– Det siste året her har vært annerledes, intenst og krevende. Det gjelder både barna som bor her og personalet. Men det har samtidig vært et år som virkelig har vist alles vilje og evne til samarbeid og engasjement, forteller institusjonssjef Elin Flatebø.
– Pandemien har gitt oss flere elementer å passe på i tillegg til det vi ellers står i. En krise får frem en mobilisering også. Alle har brettet opp ermene for å få det til å fungere. I og med at det har tatt sånn tid vil det også svinge både blant ungdom og ansatte. Jeg tror samtlige har kjent på en tretthet i forhold til tiltakene innimellom, samtidig som man forstår at det må være sånn. Det at vi er på ulike steder i forhold til hvordan man opplever situasjonen gjør at det alltid vil være noen som kan holde humøret oppe. Når du har personalgrupper på en avdeling med 15, 20 personer vil det være sånn. Pandemien har fått fram alt fra å huske på smitteverntiltakene, til å hjelpe hverandre på andre måter slik at hverdagen fungerer i sum.
HOVEDFOKUS PÅ UNGDOMMENE
– I starten var jo alt så usikkert. Vi har hele tiden hatt hovedfokuset på ungdommene. Dette er ungdommer som allerede har en del utfordringer, så kommer koronaen i tillegg til livssituasjonen de står i. Vår store skrekk var at det skulle oppstå smitte blant dem. Helt i begynnelsen tenkte vi at dersom det skulle bli kritisk, får vi bare pakke bagen og flytte inn!
Vi vet at vi ikke kan stenge. Dette ville blitt problematisk hvis for eksempel mange ansatte skulle komme i karantene. Derfor har vi hatt veldig tydelig fokus på smittevernforebyggende tiltak hele veien for å unngå nettopp det. Vi startet raskt en dialog, og sendte ut planer for tiltak allerede 28. februar i fjor sammen med hovedverneombudet. Det har fungert veldig bra, og det har vært et godt, tett og nært samarbeid mellom hovedverneombudet, de hovedtillitsvalgte, assisterende institusjonssjef og meg. Vi har ukentlige møter for å gå gjennom status. Vi tenker klokere sammen. I løpet av året som har gått vet vi mer om både hva vi skal gjøre og hvordan hvis det skulle bli så kritisk at vi må mobilisere ekstra.
LYSPUNKTER UNDERVEIS
For hver dag som går får vi mer erfaring. Det gir et bedre og bedre utgangspunkt dersom vi skulle får smittet ungdom. Vi hadde en situasjon der en hel avdeling ble satt i karantene, og den erfaringen kan brukes videre. Da ble man gående litt oppå hverandre, og det ble så klart litt mer utfordrende. Den største risikoen for driften ville være ansatte i karantene, siden de er definert som nærkontakter. Så vi har vært svært nøye på avstanden mellom kolleger, det å overholde to-meteren ved opphold sammen utover femten minutter. Det kan jo gå utover måten å tenke miljøterapi på, men dette gjelder de ansatte, og ikke vis-a-vis ungdommene. Det er viktig å poengtere: Vi holder ingen avstand i forhold til barna og ungdommene. De skal ha den samme fysiske kontakten som tidligere.
Jeg er egentlig ganske stolt av at vi har fått til det å holde driften, og har greid å gi ungdommene et fullverdig omsorgstilbud i denne situasjonen. Samarbeid på systemnivå bidrar til et felles fokus og at man kan dra lasset sammen. Erfaringen er at det faktisk fungerer.
TRYGGHET OG FORUTSIGBARHET
– Vi har ukentlige ledermøter, der vi gjennomgår status på avdelingene i forhold til korona. Jeg sender ut ukentlige mailer til alle ansatte, der jeg orienterer om gjeldende tiltak og eventuelle endringer, slik at de ansatte til enhver tid vet hva som gjelder. Så har vi en pandemiplan, forankret i ledergruppen, som hovedverneombudet har gjort en kjempejobb med. Vi har utarbeidet en handlingsplan dersom vi skulle få Covid-19 smitte blant ungdommen, og vi har hatt scenariogjennomgang både på ledersiden og på de ulike avdelingene.
FAGLIG FOKUS OG FELLES FORANKRING
En annen ting jeg er stolt over er at vi har greid å holde det høye faglige fokuset på tross av situasjonen. Det har vært like høyt selv om vi har måttet finne andre måter å gjøre ting på.
Bufetat gjennomfører kontrollbesøk en gang i året. Nå var besøket digitalt, men de påpekte nettopp dette, at det faglige fokuset vi har ikke har blitt endret i løpet av pandemien. Vi har vært veldig fremme i skoene med alt i forhold til tiltak, for eksempel det å få opp velfungerende digitale løsninger. Vi har vært påkoblet fra før dag én, og det har gitt resultater. Det skaper et samhold og en felles forankring midt oppi alt det som er svært krevende. Etter hvert kan man bli utmattet, men det er alltid noen som bærer motet og holder det oppe.
VÆRE SAMMEN OG LE LITT
Jeg drømmer fremdeles om en fremtid der vi kan treffes fysisk igjen. Det å kunne være sammen handler om å se hverandre i ulike situasjoner. Nå ser vi hverandre kun i jobbsammenheng. Hvis vi er i ulike settinger, for eksempel på et felles seminar, får man et litt bredere bilde. Vi har mistet noen dimensjoner som vi gleder oss til å få tilbake, avslutter Elin.
