Joachim Wøhni kunne endt som økonom, om han ikke hadde ombestemt seg da det første året på BI var omme der han hadde begynt å studere etter endt militærtjeneste. Nå driver han med omsorg på heltid, som miljøterapeut på Brusetkollen. Det er nok flere enn han selv som er glad for den avgjørelsen han tok mens han ennå var i tyveårene.
STUDIER I STAVANGER
– Jeg var usikker på hva jeg skulle satse på, min far jobber innenfor økonomi. Det med BI var nok en forhastet avgjørelse, det var egentlig ikke noe for meg. Jeg jobbet i flere år som assistent på skoler og SFO, og oppsøkte en studieveileder som mente jeg heller burde satse på noe i en annen retning, som psykologi eller pedagogikk, det å jobbe med mennesker. Den arbeidserfaringen jeg hadde pluss anbefalingen fra studieveilederen var avgjørende for at jeg valgte å utdanne meg til barnevernspedagog. Bachelor tok jeg ved universitetet i Stavanger.
Underveis i studiene jobbet Joachim som miljøarbeider på ulike barnevernsinstitusjoner gjennom et privat firma. Beboerne var hovedsakelig ungdommer i alderen 13 til 19 år, og mye av problematikken var knyttet opp mot autisme. Joachim har familie i Stavanger, men er født og oppvokst på Nordstrand i hovedstaden. Etter studiene flyttet han tilbake til Oslo. Kort tid senere fikk han tilbud om to jobber med bo-og omsorgstjenester innenfor barnevern, en på Brusetkollen, og en hos Stendi/Aleris. Han takket ja til begge. Jobben for Stendi var på et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere i Oslo, der han gikk vekselvis fire og tre dager på, og hadde syv dager fri. På Brusetkollen arbeidet han som vikar og ekstravakt.
TIL UNGDOMMEN
– Jeg fikk tilbud om fast ansettelse både på Stendi og Brusetkollen. Jeg valgte Brusetkollen i lys av arbeidsmiljøet, og den felleskapsfølelsen jeg opplevde. Det er en slags stolthet som alle bærer på her, verdiene som ligger til grunn for arbeidet man gjør er gjennomgående for hele Brusetkollen. Det var viktig for meg at Brusetkollen er en idéell nonprofit barnevernsinstitusjon. Å drive omsorgsarbeid med en bakgrunnstanke om profitt er for meg umusikalsk. Her er det ingen som sitter på toppen og tar ut overskudd av økonomisk utbytte. Her går alt til barna og ungdommene. Våre beboere bærer på mange dårlige opplevelser i forhold til avvisning og traumer, og har ofte tykke murer rundt seg. Hvis det å tjene penger kommer for mye i fokus vil du kunne miste mye i det viktige relasjonsarbeidet.
OMSORGSPERSPEKTIVET I SENTRUM
Joachim har de tre siste årene jobbet på Solstadlia, en avdeling med potensielt seks ungdommer på omsorgsplassering. Avdelingen har en treningshybel i underetasjen.
– Enkelte er her på frivillig plassering, der barnevernet ikke har tatt omsorgen fra foreldre, men der ungdommen har behov for å bo utenfor hjemmet en periode, vanligvis med et overordnet mål om å flytte hjem igjen. Så har vi noen hvor barnevernet har omsorgen, da er det litt annerledes. Ungdommer som kommer til oss plasseres ut fra det individuelle behovet og barnets beste, der omsorgsperspektivet er i sentrum.
Joachim har vært på flere avdelinger på Brusetkollen før han kom til Solstadlia.
– Jeg startet i et vikariat på avdeling Tilla og som helgevakt på avdeling Otto. Etter en stund gikk jeg inn i et lengre vikariat på Otto. I tillegg har jeg jobbet på Haugboveien i en kortere periode. Jeg føler at jeg ut fra erfaring kan si at det er en gjennomgående likhet i arbeidet vi gjør på alle avdelinger og hvordan vi møter barna og ungdommene. Vi arbeider jo i stor grad med traumebevisst omsorg som er en veldig god måte å jobbe inn mot ungdommen, det å skape trygghet, regulering av følelser, utvikling av sosial og relasjonell kompetanse.
GODE ROLLEMODELLER
– Vi er forbilder for beboerne. Ungdommene ser at vi trives, det å oppleve at de voksne har det bra sammen hjelper dem til å føle seg trygge. Da er det større muligheter for å slippe den kompliserte dynamikken de i stor grad sitter inne med. Vi må være rollemodeller som kan gi dem nye erfaringer som de kan bygge videre på.
– Hva gjør Brusetkollen til et så godt sted å være ansatt?
– Først og fremst opplever jeg fellesskapsfølelsen som betydningsfull. Det at vi som kollegaer trives sammen og jobber mot et felles mål. Jeg føler også at jeg som ansatt kan stå inne for det arbeidet som gjøres for barnets beste. På Brusetkollen er arbeidet for barnets beste veldig tydelig i det miljøterapeutiske arbeidet som baserer seg på det humanistiske menneskesynet. Vi har også gode samarbeid inn mot miljøene som ungdommene befinner seg i, som skole og fritidsaktiviteter, barneverntjenester og andre samarbeidspartnere.
FAGLIG UTVIKLING
– Et annet moment er den høye faglige dyktigheten her, vi har en høy prosentandel fagutdannede. Institusjonen legger opp til mye faglig utvikling gjennom kursing. Det er veldig motiverende, du får alltid en sånn boost av det. Og det minner oss på fokuset i arbeidet vårt. Hvis det til tider oppleves tungt, så åpner disse kursene opp litt, og bidrar til utvikling av oss som yrkesutøvere, det er min opplevelse. Den sosiale biten er også viktig her. Kurs og fagdager og seminarer skaper et samhold. Det er virkelig sånn. Og det er veldig fint.
VIL VERNE ALLE
Joachim ble hovedverneombud i september.
– Jeg er veldig fersk i den rollen, og det er bare et års vikariat, understreker han. Det var en ganske impulsiv avgjørelse med tanke på at vi ikke var så mange på det møtet der det skulle velges nytt ombud for den perioden, og siden jeg ønsker å verne om folk, meldte jeg meg likegodt! Det overordnede handler om å påse at det psykososiale arbeidsmiljøet er godt, i tillegg til det fysiske, naturligvis. Vi har faste verneombudsmøter, med alle avdelingene, som jeg leder. Så tar jeg med meg den erfaringen inn i AMU der vi har møter cirka like jevnlig. I AMU sitter institusjonsleder og assisterende institusjonsleder, avdelingsleder på Tilla, pluss de hovedtillitsvalgte sammen med bedriftshelsetjenesten.
Mesteparten av utfordringene her har vært knyttet opp mot covid-19, beskriver han.
– Men vårt tidligere hovedverneombud og institusjonsleder utarbeidet tidlig en god pandemiplan, så vi var veldig i forkant og satte inn gode rutiner og tiltak for å minske muligheten for smitte. Den største utfordringen har nok vært det psykososiale miljøet, og hvordan det har påvirket oss. Det å holde avstand, og at alt av fagdager og fysiske møter har ligget nede. Tilbakemeldingen fra alle avdelingene har vært at det har kjentes belastende og tungt. Digitale møter er ikke det samme. Men vi har klart det likevel.
SOM EN FAMILIE
– I boenhetene har vi ikke hatt begrensninger i forhold til nærheten til ungdommene. Her blir det mer som en familie, og det er de samme faste som er på jobb. Det er jo målet vårt, dette er ungdommenes hjem, så godt det lar seg gjøre. Og vi ønsker å minske det skillet som er der i relasjonsarbeidet, mellom de ansatte og ungdommene.
– Vi har hatt noen seminarer på forskjellige avdelinger etter at det åpnet opp, og det har vært veldig positivt. Jeg føler meg også hjemme her på Solstadlia, man får et slags eierskap til avdelingen sin, en indre motivasjon.
GOD VEILEDNING
– Hva med utfordringer kontra de gode opplevelsene?
– Man må tåle avvisning, tåle at det går sakte. Man har jo et sterkt ønske om utvikling, om å få ungdommen videre. Det å jobbe med traumatiserte mennesker generelt er belastende, det er der hovedutfordringen ligger, og det må man huske på. Og man må hjelpe de andre kollegene til å opprettholde motivasjonen. Det er generelt stor takhøyde i forhold til å søke hjelp på Brusetkollen. Vi har faste veiledninger med psykolog på Brusetkollen og avdelingslederne på de ulike avdelingene. Vi har også prosessveiledninger sammen med tidligere hovedverneombud og fagkonsulent. Her kan vi ha et tema for eksempel, en miljøterapeut fremmer problemstillingen, og velger å ha fokus i akkurat den veiledningen. Det oppstår gjenkjennelse, og en sterk felleskapsfølelse på hvordan vi skal komme oss gjennom det.
LYSGLIMTENE
– Det er ikke noe bedre sted å være akkurat nå. Turnusarbeid kan selvsagt være utfordrende, rent døgnmessig. Men det finnes ikke noe bedre sted enn Brusetkollen. Jeg har noen bilder fra ganger jeg har vært ute på aktiviteter med ungdommer. En gang var vi bare to, jeg var i skibakken med en som opplevde det meste som en utfordring. Så ser jeg han kjøre fra toppen og nedover den første slake bakken med utsikt til fjellene og solen. Plutselig tar han armene opp og sklir avsted over bakketoppen, og det var så mye følelse av frihet i den bevegelsen. Skibakken, eller andre aktiviteter, kan være et fristed, der man slipper tankene, og bare trenger å være i aktiviteten. Det er gode øyeblikk som kan bidra i utvikling av relasjon mellom ungdom og hjelper/miljøterapeut. Det er mange andre fine opplevelser også, som når en består en eksamen, eller tar førerkortet, eller bare kommer seg til skolen eller inn i stua til middag. De gangene man får en opplevelse av et godt samvær, en fin samtale kanskje. De små tingene som man får gåsehud av, at akkurat dette har vært veldig betydningsfullt, enda så lite som det kan virke hvis man ser det med øyne utenfra.
– De små lysglimtene. De som trumfer alt.
