Andreas er 25 år. Han bor i egen leilighet med samboer og to hunder. Etter flere år i ulike jobber er han nå 100 prosent uføretrygdet, da han har møtt så store utfordringer i arbeidslivet at dette ble løsningen. Andreas forteller om en barndom preget av stor usikkerhet, fraværende foreldre og ustabilitet i hverdagen.
FØRSTE FORSØK – ET NYTTELØST TILTAK
– Jeg er enebarn. Moren og faren min bodde hver for seg, og hadde delt omsorg. Jeg bodde fast hos faren min, og innimellom litt hos mor. Det var hverken vold eller rusproblemer hjemme. Men moren min hadde store psykiske problemer, hun er bi-polar og slet med ulike utfordringer av den grunn. Faren min jobbet mye, og jeg trengte mye oppfølging. Det var vanskelig for faren min å få til kombinert med jobb. Jeg hadde en del angst, og virket sikkert ofte frustrert og lei meg. Men det var mange som ikke forsto hva som foregikk. Jeg tror foreldrene mine hadde vanskeligheter med å håndtere meg med de utfordringene det bød på for dem. Foreldrene mine oppsøkte selv barnevernet for å få hjelp. Det ble satt inn frivillige tiltak i hjemmet, men vanskelighetene fortsatte.
Andreas beskriver at det var en veldig tøff tid. Han var helt uforberedt på at barnevernet skulle komme. En dag sto de plutselig på døra, og Andreas fikk beskjed om at han skulle flytte.
– Jeg ante jo ikke hva det kom til å innebære, jeg ble veldig overrasket. Brusetkollen hadde allerede et fosterhjem klart på en annen kant av landet enn der Andreas bodde. Jeg husker at jeg dro på besøk til fosterhjemsfamilien og sov over der en natt, og samme uke så var det bare å flytte inn. Det var ikke så skummelt som jeg trodde det skulle bli. Jeg fikk rask og god tilknytning til dem. De hadde gård og dyr, og forskjellige ting jeg kunne gjøre, og det flyttet fokuset fra det som foregikk oppe i hodet mitt. Fostermoren hadde tre barn som var eldre enn meg, to av dem bodde ikke hjemme, den yngste gikk i videregående.
Andreas forteller videre at han bodde her i to år, mens han gikk i 6. og 7. klasse. Men så begynte det å gå galt.
ANDRE FORSØK
– Et krav fra Brusetkollen er jo at en av fosterforeldrene må være hjemme på heltid. Fostermoren min gikk fra 100 % jobb til å være 100 % hjemmeværende med meg. Det var kontroll på det meste, ikke bare lekser, og tett oppfølging. Men det ble i meste laget for meg, jeg opplevde at det ble for mye kontroll, det var mye kjefting og dårlig stemning. Jeg turte ikke si fra i begynnelsen fordi jeg var såpass liten og veldig redd og sjenert. Jeg hadde jo en tilsynsfører som kom innimellom, men jeg turte ikke si fra om de vanskelige tingene til noen, fordi jeg var redd for å få kjeft og følte at alt var min skyld. Men til slutt kom fostermoren min fram til at det ikke fungerte, og det ble gjort et hastevedtak.
Jeg husker jeg satt på gressklipperen og kjørte rundt på den. Jeg elsket alt som var ute. Så kom Brusetkollen og sa jeg skulle flytte. Det opplevdes vanskelig. Selv om det var problemer i fosterhjemmet så hadde jeg jo venner og nettverket mitt der. Dette var kort tid før sommerferien, jeg tror de hadde et beredskapshjem klart da også, det gikk kjapt. Jeg syntes det var vanskelig å dra fra fosterfar og vennene mine. Fostermoren min har jeg ikke pratet med siden da, men fosterfar har jeg på sosiale medier. Jeg skulle gjerne hatt kontakt med han. Men har ikke turt å ta kontakt på grunn av fostermor. Jeg skulle gjerne pratet litt med ham og fortalt hvor glad jeg er i ham.
Jeg føler ikke sinne, bare sårhet. De hadde liksom «perfekte» barn, og så fikk de noe som ble oppfattet som «problembarn». Det er først nå i ettertid at jeg skjønner at det var en riktig avgjørelse å flytte meg. Akkurat som med moren og faren min, jeg har i mange år tenkt at det var et dumt valg det de gjorde for meg da de kontaktet barnevernet for å få hjelp, men nå forstår jeg det litt mer i forhold til deres egen situasjon.
EN BARNDOM BESKREVET MELLOM TO PERMER
Andreas var 23 år gammel da han bestemte seg for å les saksmappen sin.
– Jeg var veldig spent. Grudde meg. Hadde fått tilbud om å lese sammen med noen. Men jeg ønsket å lese den alene. I ettertid tenker jeg man burde kanskje sittet sammen med noen man stolte på. Det begynte jo fra første stund i veldig tidlig alder, det vekket mange følelser og var veldig tøft å lese om. Alt handler om deg, ingen andre, hva folk har tenkt rundt deg, det er ikke som å lese en historie, for den handler om deg. Og jeg har ikke vært delaktig i det på et vis…
Andreas kom til sin nye fosterfamilie nokså raskt. Her fikk han høre: «Dette er din nye familie. Her skal du bo».
– Det var ny skole, nye folk, alt var nytt, og det opplevdes veldig vanskelig. Jeg var vel tolv, tretten år. Skulle begynne på ungdomsskolen. Det var ikke den letteste skolen å starte på. Det er et av de tøffeste årene jeg har gått på skole. Da jeg flyttet dit, ventet jeg bare på at jeg sikkert kom til å flytte igjen, så jeg fikk ingen tilknytning. Jeg forventet å bli såret igjen, at det var meg det var noe i veien med, at de heller ikke fikset meg. Jeg følte alltid at det var jeg som var problemet, og at ingen klarte å ta vare på meg.
– Jeg hadde nesten ingen venner for de fleste kjente hverandre fra før, og jeg hadde utfordringer som gjorde at jeg ble sett litt rart på. Det var mobbing, ignorering og kommentarer, psykisk vold som var veldig vanskelig å takle. Jeg fikk ingen god relasjon til fosterforeldrene mine. Jeg trivdes ikke på noen måte. Det eneste jeg likte var hønene de hadde, de var der uansett. Uansett hvordan jeg var. Jeg hadde angst og sosial fobi, var mye redd, og frustrert og sint. Alt gikk så fort rundt meg. Jeg fikk ikke bestemme selv. Ingen visste at jeg var fosterbarn, men jeg følte meg så annerledes enn de andre. Jeg hadde angst for bussen, men måtte kjøre buss til skolen i et helt år. Det hjalp ingenting. Jeg var redd på skolen også, redd for å bli stilt spørsmål i timen som jeg trodde jeg ikke kunne svare på.
TREDJE FORSØK
Det holdt så vidt i ett år. Så kom sommerferien, og Andreas skulle opp i 9. klasse. På Brusetkollen hadde han hatt kontakt med Paal, som hadde hatt oppfølgingen av Andreas i to år, men akkurat dette året jobbet ikke Paal, så det ble ekstra vanskelig.
– Det var han jeg hadde snakket mye med og hadde tillit til, som jeg følte jeg kunne prate med, men som forsvant. Jeg husker jeg var litt gretten mot den nye personen som tok over etter Paal.
Så må Andreas flytte til sitt tredje fosterhjem på tre år. Det ligger igjen på et helt nytt sted.
– Det var tøft i starten. Men jeg trivdes, og fikk god kjemi med fosterforeldrene. Jeg merket at de forsto mye, men jeg ventet nok en gang bare på beskjeden om at nå skal du flytte. Den kom aldri. Det skjønte jeg jo ingenting av! Hvis ikke første sommer kommer beskjeden sikkert neste sommer. Men nei. Det endte med at jeg tok videregående der, og ble der til jeg fylte 19. Det siste året hadde jeg egen leilighet og trente på å bo for meg selv.
SÅ KOM KRISEN – OG REDNINGEN
Men på tross av at Andreas trivdes, akselererte utfordringene hans, og han ble akutt lagt inn på Bupa i Drammen, med suicidalitet og depresjon. Det ble tydelig at han trengte enda tettere oppføgling, og Brusetkollen måtte stille seg spørsmålet om hva som var forsvarlig etter innleggelsen. Det ble avgjort at han en periode skulle bo på Brusetollen, avdeling Haugboveien.
– Jeg ønsket bare å dra tilbake til fosterhjemmet, men ville likevel begge deler, fordi jeg skjønte at jeg trengte det. Det å skulle bli plassert på en institusjon var helt nytt for meg, det er interessant sånn i ettertid, og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg ble satt på akkurat den institusjonen. Det var aldri bråk der. Første dagen husker jeg veldig godt. Det kom en annen ungdom bort til meg og sa: «Du, vi har alle våre ned- og oppturer, hvis jeg for eksempel blir rasende, så har det ingenting med deg å gjøre, husk det!» Jeg fikk veldig god connection med han, og han visste mye om hvordan ting var. Han var dønn ærlig, og det var ingen voksne som kom og tredde noe nedover hodet på deg.
I denne perioden pendlet Andreas litt mellom skolen i byen der fosterhjemmet hans lå, og en skole i nærheten av Brusetkollen.
– Det jeg var mest redd for var at alle ryktene og det negative om institusjoner skulle stemme, men det var overhodet ikke sånn der. Hadde man en dårlig dag, ble det respektert, alle tok hensyn til hverandre. Når ting ble vanskelige for meg som ikke handlet om de andre men mine egne følelser, ble jeg også ivaretatt. Jeg satt veldig pris på at jeg fikk en egen hybel i kjelleren, og kunne bo der. Jeg hadde behov for å være for meg selv, men hadde samme aktivitetsrom oppe som de andre, jeg hadde tryggheten av de andre beboerne rundt meg og fagfolkene. Jeg likte å lage vafler, jeg kunne lage dem midt på natten, jeg sto litt fritt samtidig som jeg hadde full oppfølging. Det er vanskeligere å få tillit når det er mange folk som jobber på institusjonen. Jeg fikk en egen dedikert person så jeg kun hadde en person å forholde meg til. Det hjalp godt på tilliten, og det var en jeg kunne åpne meg for.
Andreas forteller videre at det var mye usikkerhet om hvordan ting skulle være fremover, og at det måtte avklares først. Men så fikk han lov å flytte tilbake til fosterhjemmet midt i 9. trinn.
– Det var veldig fint! Og botreningen etter videregående var et samarbeid mellom Frelsesarméen, barneverntjenesten, Brusetkollen og fosterforeldrene. Det var et veldig bra tilbud. Og nyttig for å lære seg ting andre har fått «naturlig»: Handle inn, finne på ting, lage mat, re sengen min, vaske leiligheten og holde hagen i orden, klippe plen. Jeg fikk hjelp, samtidig som fosterfamilien min fikk avlastning.
Etter hvert leide jeg min egen leilighet, flyttet ut og ting ble avsluttet.
KONTAKT MED FAMILIEN
– Fosterfamilien betydde og betyr mye for meg fremdeles, jeg følte at jeg kunne stole på dem, det er veldig positivt, og kontakten er opprettholdt. Jeg har også hatt tett kontakt med mine biologiske foreldre hele veien, med samvær. Det er veldig hyggelig. Jeg jobber mye med å se fremover, ønsker ikke å tenke så mye på det som har vært. I perioder har jeg lurt på hvorfor? Hvorfor ble det slik det ble? Jeg har møtt så mange gode mennesker som har hjulpet meg at det må ha vært det riktige valget.
Andreas ble underveis utredet og fikk diagnosen ADHD og bi-polar, med kronisk suicidalitet. Han beskriver at han har et godt støtteapparat, og folk han kan kontakte. Han opplever at han har en del utfordringer, og han har fremdeles kontakt med Brusetkollen.
– Jeg kunne ringe 24/7 til Brusetkollen. De tok alltid telefonen. Jeg har jobbet mye med triggere og symptomer i voksen alder, og bruker støtteapparatet aktivt.
– Hva har vært viktigst for deg på Brusetkollen?
– Det er uten tvil Pål. Han er den omsorgspersonen som alltid har vært der, en person jeg kunne spørre om alt. De rareste ting jeg aldri ville spørre andre om. Jeg er veldig glad for at han hjalp meg i de periodene hvor ting var veldig kaotiske, jeg opplevde at han jobbet sammen med meg og ikke mot meg. Han viste meg hva jeg hadde krav på, og hjalp meg med å forklare hva som var best for meg. Jeg har fått svar på ting av ham. Og det at jeg ble plassert i det siste fosterhjemmet betyr veldig mye for meg.
ET STABILT LIV
Andreas forteller at han fremdeles liker seg godt ute.
– Jeg er veldig glad i å gå turer med hundene, å ta en tur på hytta innimellom, og slippe dem løs der så de kan løpe fritt i skogen.
– Hva drømmer du om i framtida?
– Jeg drømmer om å ha et bra liv. Jeg har jo et jeg er fornøyd med, med tett kontakt med foreldre og familie. Jeg skulle ønske jeg kunne drive et lite firma på si, noe nettbasert for eksempel, men ikke for å bli rik, da. Og kanskje stifte familie. Jeg drømmer om å ha et normalt liv og bli bedre på å takle opp- og nedturer, at jeg skal fortsette å ha et godt støtteapparat, og at jeg kan få et stabilt liv. Jeg synes det går framover og oppover, og opplever at jeg er godt på vei. Jeg ønsker å være i stand til å takle livet på godt og vondt og fortsatt ha de rundt meg i livet som jeg har nå.
Red. anm.: Denne artikkelen er anonymisert, og navnet på intervjuobjektet er derfor fiktivt.
