Da filmen De vergeløse hadde premiere i 1939, hadde Norge allerede hatt en lov for å verge de vergeløse i over førti år. Filmen er basert på romanen ved samme navn som utkom året før, av Gabriel Scott. Både boken og filmen er et angrep på deler av samtidens sosiale virkelighet. Boken beskrives som et knytteneveslag mot mishandlingen av bortsatte barn, og tegner smertefulle og håpløse bilder av barn som sviktes av voksensamfunnet, (ark.no/boker), men viser også samholdet mellom de vergeløse, og hvordan de forsøker å bære hverandre, hvordan de evner å dele sorger og gleder med hverandre, og vise både varme og omsorg.
BETIMELIG DEBATT
Boken skildrer enkeltskjebner, handlingen har trekk fra virkelige hendelser, og bidro til en heftig debatt om barns vern og vilkår. Filmen ble en stor suksess, og gikk sammenhengende i fjorten uker på kinoer i Oslo, samt trakk fulle hus landet over. Også i våre nordiske naboland var interessen stor.
Norge var svært tidlig ute i forhold til å ta vare på barn som levde under omsorgssvikt. Det å se på barn som et selvstendig rettsobjekt med egne rettigheter var ikke vanlig på slutten av 1800-tallet. Den 6. juni 1896 vedtok Stortinget «Lov om forsømte barns behandling». Med denne, som senere fikk betegnelsen Vergerådsloven, ble Norge det første land i verden med et offentlig barnevern, og Norge ble sett på som et foregangsland i forhold til oppvekstsvilkår og ivaretakelse av barns rettigheter. Vergerådsloven innebar opprettelsen av kommunale vergeråd som hadde som oppgave å føre tilsyn med utsatte barns situasjon. Vergerådet skulle både gripe inn ovenfor barn og unge på grunn av kriminalitet eller atferdsvansker, og overfor foreldre som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver.
Dersom uholdbare forhold ble avdekket, og ingen forbedring av barnets situasjon var å spore, gav loven adgang til å sette i verk tiltak som plassering i fosterhjem eller barnehjem.
FØRSTE LOVENDRING
Tidlig på 50-tallet, i 1953, ble Vergerådsloven erstattet av Barnevernsloven. På den tiden hadde Oslo kommune over 20 barnevernsinstitusjoner i drift. Kommunen fikk sitt eget barnevernskontor. Den nye loven tok inn utvidet kunnskap om mange forhold som hadde betydning for barns utvikling og ivaretakelse av barns oppvekst, blant annet sosiale, psykologiske, økonomiske og ikke minst pedagogiske forhold. Gjennom bredere kunnskap fikk man et mer helhetlig bilde av barnets situasjon, og iverksetting av tiltak ble mer tilpasset og målrettet.
ØKT BEHOV
Tiltakene i barnevernet økte utover på 1960-tallet, og mange barn fikk plassering på barnehjem og i fosterhjem etter opphold på Brusetkollen friluftskole. Flere av barna ble også boende på internatet på Brusetkollen i det tiåret, selv om de formelt ble overført til barnevernet. Og på tross av at friluftskolen aldri var en del av barnevernet i Oslo, var dette en praksis som holdt seg til langt utpå 80-tallet.
Behovet for økonomiske midler økte i møtet med det voksende antall barn og nye behov og utfordringer ved Brusetkollen. Oslo Sanitetsforening bidro med både penger og utstyr og klær, det ble strikket og sydd over en lav sko.
FLERE ENDRINGER OG NY LOV
Brusetkollen fikk en gradvis overgang til barnevernsinstitusjon, og dermed måtte avtalen med Oslo kommune reforhandles. Forhandlinger med Akershus fylkeskommune om en fast driftsavtale og innlemming av Brusetkollen i den fylkeskommunale plan kom i stand, og medførte store omorganiseringer. Et ledd i videreutviklingen av barnevernet var opprettelsen av fylkesnemndene som startet sin virksomhet i januar 1993.
«Fylkesnemndene erstattet de kommunale og folkevalgte barnevernsnemndene/helse- og sosialutvalgene som etter hvert hadde blitt utsatt for mye kritikk, først og fremst for manglende rettssikkerhet. De nye fylkesnemndene skulle være uavhengige domstolslignende forvaltningsorganer med både juridisk og barne- og sosialfaglig spisskompetanse på feltet. I praksis fremstår fylkesnemndene som en særdomstol, men uten å ha status som formell domstol».
( https://www.fylkesnemndene.no/no/om-fylkesnemndene/bakgrunn-og-historie/)
Videre kan vi lese:
«I et slikt lys er det interessant å trekke linjene tilbake til vergerådene som ble opprettet gjennom vergerådsloven (vedtatt 1896, iverksatt 1900, og ofte omtalt som verdens første barnevernlov). Vergerådene var et resultat av en strafferettsreform, som hevet den kriminelle lavalder og overførte ansvaret for barn med slike atferdsvansker at skole og hjem stod «magtesløse» fra kriminalpolitikken til sosialpolitikken. Nye oppdragelsesanstalter skulle erstatte fengselsstraff for «vanartede» barn under den kriminelle lavalder. Dette ble det nå vergerådenes ansvar å bestemme, og de fikk i tillegg ansvar for tiltak overfor barn som var uten omsorgspersoner eller fikk for dårlig omsorg i hjemmet.
Som i forkant av fylkesnemndenes etablering, var det en betydelig diskusjon om vergerådene skulle opprettes eller om de ordinære domstolene skulle fatte tvangsvedtak om plassering i oppdragelsesanstalter. Ikke minst takket være vergerådlovens fremste pådriver, jusprofessor (og senere riksadvokat) Bernhard Getz, ble vergerådene opprettet. De skulle være beslutningsorgan bestående av personer med særlig «Sagkunnskab og Insigt» på feltet i motsetning til domstolenes generalister. På mange måter kom derfor Vergerådet til å virke som en særdomstol innenfor det barnevernrettslige feltet. Historisk går det en tydelig linje fra vergerådet til fylkesnemndene».
I 2004 kom den nye Lov om Barneverntjenester, og Staten overtok ansvaret for drift av barnevernsinstitusjonene. Brusetkollen fortsetter sin reise inn i framtiden med en solid bagasje av verdifulle erfaringer og faglige nyvinninger.
