INSTITUSJONSSJEFEN MED DEN UNIKE ERFARINGEN

bilde viser portrett av mann med hvitt skjegg

Kristian Bredby var institusjonssjef ved Brusetkollen i nærmere to tiår, fra 1998 til 2016, og bidro sterkt til utviklingen av det som ble et moderne barnevernssenter. Han hadde bred erfaring fra flere områder innen barnevern, og ble tilbudt stillingen. Kristian hadde jobbet med akuttsaker i Oslo kommune, i ti år som leder på en ungdomsinstitusjon i Akershus fylke, arbeidet med det som den gangen het mødrehjem, og hadde hatt ansvar for store omstillinger i spesialskolefeltet i forbindelse med HVPU-reformen. Men den aller viktigste erfaringen som han fikk bruk for i årene som leder på Brusetkollen, bunnet i noe nesten ingen visste om før han gikk av med pensjon.


PIONERER MED PÅGANGSMOT

– Jeg kunne jo mye om drift av institusjoner, og hadde erfaring fra flere også før jeg utdannet meg til barnevernspedagog. Når nå Brusetkollen fyller 100 år og jeg tenker bakover i historien, så har det skjedd veldig mye forskjellig. Det jeg vet etter samtaler med både beboere og ansatte, er at det ble drevet utrolig godt de første femti årene. I spissen for dette sto sanitetssøstre, sykepleiere, og «tantene» – ufaglærte som hadde mye omsorg å gi. Økonomien var et strev, men takket være goodwill fra Oslo kommune gikk det rundt likevel. Signe Ellingsen, som vi har oppkalt en av avdelingene våre etter, var toneangivende i den perioden der. Hun er et godt eksempel på hvordan de ideelle virksomhetene ble drevet på den tiden, og et forbilde på så mange måter.


DET UNIKE TILBUDET

Det Oslo kommune skal være glad for er denne kombinasjonen av skolegang og omsorgstilbud som Brusekollen fikk til og fremdeles får til. Utover på 1900-tallet var det mange familier som strevde økonomisk, det var gjerne store barneflokker, trangboddhet og tuberkulose, fortsetter Kristian.

– Helt frem til 1967 hadde man ikke noe vaksinesystem i skolene. Det var en gjengs oppfatning at sunn frisk luft og positive aktiviteter virket forebyggende på de unge hvis tuberkulosen ennå ikke hadde brutt ut. Det var heller ikke noe utbygget sosialsystem den gang som tok vare på barna. Brusetkollen var romslig på å også kunne ta inn søsken. Her fikk de en omsorg de ikke akkurat var bortskjemte med, og et skolesystem med små klasser og god undervisning. Barna kom, bleke og underernærte, til et sted der de var omgitt av omsorgsfulle voksne, som disket opp med tre måltider pr dag, og satte i gang fritidsaktiviteter og lek.

 

NY LOV, NYE KRAV

I 1953 kom en ny barnevernslov som satte nye krav til institusjoner.

– Brusetkollen hadde jo ikke vært underlagt noe regulert i alle disse årene. Nå ble de «tvunget» inn i et system som haltet og gikk utover på 60- og 70-tallet, til helt til opp i 80- årene. Og alt var heller ikke fryd og gammen i disse årene.

Da Kristian kom for å ta over ledelsen av Brusetkollen, var det nylig ansatt mange nye medarbeidere. Bakgrunnen for dette var det store behovet Akershus fylkeskommune hadde for plassering av barn og ungdom, både akutt- og langtids omsorgsplasser. Kristian fortsetter:

STRUKTUR OG GOD LEDELSE

– Brusetkollen hadde trukket til seg mange unge entusiastiske mennesker direkte fra studier.  Jeg brukte en del krefter på å strukturere institusjonen i noen år etter at jeg tiltrådte. Vi hadde en intern utviklingsperiode. Jeg delte opp i ordentlige avdelinger, og plukket ut og drev frem en ledergruppe. Noe av det viktigste var på vegne av Sanitetsforeningen å selge denne type plasser til Akershus fylkeskommune og Oslo kommune.

Kristian formidler at det har vært mange motepregede perioder i barnevernet rent faglig sett, og at han brukte mye tid på å samle ulike syn og teorier under en felles paraply.

– Det er ikke til å legge skjul på at det resulterte i en del personalkonflikter. Men vi hadde også mange veldig gode medarbeidere. På Brusetkollen går man veien innad: Du må jobbe skift, håndtere foreldregrupper, samarbeid med skolene, og være tilgjengelig til alle døgnets tider. Jeg jobbet en del med å plukke frem de gode talentene.

Kristian beskriver at dette var en av kjernene i personalpolitikken. Den andre kjernen handlet om økonomi.

bildet viser mann som foreleser

STØDIG STYRE

– Brusetkollen hadde vært et økonomisk sluk for sanitetsforeningen i mange år, ja kanskje i alle år. Vi måtte få dette til å bære seg med de midlene vi hadde til rådighet fra fylkeskommunen og Oslo kommune. Dette ble mine to kjepphester: Personalet og økonomien. Vi tok noen grep, reforhandlet en del avtaler, som man må ha på stell for å få en forsvarlig og god økonomisk drift. Dette er jo en privat, idéell virksomhet, og jeg hadde et bra styre som jeg samarbeidet godt med.

Å GJØRE HVERANDRE GODE

– Den opprinnelige måten Brusetkollen ble drevet på, med vekt på trygghet og omsorg, var jo nesten som en helårs feriekoloni! Men tidene endrer seg. Så kommer barnevernsbarna hit med sine behov, og det krever noe helt annet faglig sett. Vi hadde noen runder med oppsigelser, og avtaler som ikke gikk i boks. Men én ting har vi vært heldige med. Takket være veldig stabile og gode kolleger har vi hatt et bemerkelsesverdig lavt sykefravær. Men så er det også et eksepsjonelt godt forhold kollegaene imellom her.

I personalgruppen opplevde Kristian at alle var der for hverandre, og at de hadde gode avdelingsledere som klarte å holde gruppene sammen.

– Selv om det var veldig tøft i mange sammenhenger, hadde vi et usedvanlig lavt sykefravær hele veien, også i omorganiseringsperiodene!

 

Å SE HVER ENKELT

– Det unike på Brusetkollen var det med et skolerettet opphold hvor barnet kunne være hjemme i ferier og helger. Da ble det ikke så stigmatiserende, det ble et løft i skolegangen for elevene. De kom hjem igjen med bedre rutiner, og var blitt sterkere faglig sett, da de kom tilbake til sine gamle skoler. Lærere og miljøterapeuter veiledet hjemmeskolen for å kunne gi mer tilrettelagt undervisning.  Brusetkollen skole har hatt mange veldig gode lærere, som faktisk har klart å hjelpe barna til å mestre skolegangen sin.

Det var og er en unik samling lærere der, og det ble bygget en helt ny skolepaviljong med sanitetskvinnenes egne innsamlede midler.

– Det finnes jo mange teorier og metoder innen barnevernet, som folk forsverger seg til. Men hvordan vil vi markedsføre oss selv, vi som jobber på Brusetkollen? Hva skal vi presentere oss med?

Så samlet vi det vi visste og kunne, og kom frem til mottoet:

BARNA FØRST!

 

DET LYKKELIGE VALGET

– Hva vil du trekke frem som det viktigste i din tid som leder?

 – Jeg var en liten brikke i et stort spill, men har tenkt i ettertid at jeg var en riktig person til riktig tid, og jeg tror det var et lykkelig valg.

Men det som skulle vise seg å være toppen på kompetansekransekaka, kom ikke frem før den dagen han sluttet i jobben og ruslet over i pensjonistenes rekker:

– Jeg synes dette er litt morsomt å tenke på selv, humrer han.

 

DEN STORE HEMMELIGHETEN

– Jeg sa fra i ledergruppa at jeg kom til å slutte å jobbe når jeg fylte 62. De holdt en kjempefest for meg på Asker museum, det var gaver og taler og berusende ord… Det var veldig rørende, en fantastisk sorti fra arbeidslivet. Så skulle jeg takke for maten og meg, og da fortalte jeg noe som ingen, bortsett fra nåværende institusjonssjef Elin, visste, nemlig dette: At den viktigste kompetansen jeg hadde med meg inn i denne jobben var at jeg hadde vært på Brusetkollen som barn selv!

– Min mor var alene med tre barn, og far var død. Jeg var yngst, og det var vanskelig å finne både arbeid og steder å bo for en enslig kvinne med tre barn. Vi flyttet mye, og jeg var ofte alene. Så fikk mor et tilbud om at jeg kunne være en tid på Brusetkollen. Jeg kom dit den vinteren jeg gikk i 3. klasse, tidlig på 60-tallet.

 

INSPIRERT FOR LIVET

Det jeg husker fra oppholdet er den store sovesalen hvor vi gutta lå, og jentene som bodde en etasje under. Tante Marie var den som passet på oss, hun var en elskelig person. Jeg var jo litt oppesen, men på Brusetkollen skole traff jeg noen lærere som klarte å snu ting litt, blant annet en nydelig lærerinne som var historieinteressert. Dette har medført at jeg i voksen alder blant annet begynte å studere historie og kunsthistorie. De klarte å pense meg inn på det som jeg har hatt gleden av resten av livet. De barna er heldige, som får lærere til å inspirere deg for alltid.

At Brusetkollen har en unik plass i dagens barnevern hersker det altså ingen tvil om. Det kommer fra en som vet hva han snakker om.