Abdel kom til Brusetkollen da han var 14 år gammel. Han bodde på avdeling Solstadlia til han fylte 19. Nå er han 21, bor for seg selv i en leilighet i Oslo, og er godt i gang med Midtøsten studier på Blindern.
ALENE MED LILLEBROR
Abdels bakgrunn og oppvekst er komplisert, og har forårsaket en håndbagasje med mye angst og dype traumer. Den eneste familien han har hatt i Norge siden 2017 er lillebroren sin. Da ble moren hans sendt ut av Norge tilbake til hjemlandet sammen med lillesøsteren. De kom aldri tilbake.
– Vi var en stor familie, med åtte søsken og hadde mange utfordringer som moren min ikke klarte å håndtere alene. Det var til tider veldig turbulent, og jeg var mye redd.
Via BUP fikk Abdel samtaler med en psykolog som har vært til stor hjelp.
– Jeg har hatt tett oppfølging i perioder, og samtaler med flere, men henne har jeg kjent i ti, elleve år, og hun har hjulpet meg med å komme meg gjennom og forbi ting jeg slet veldig med da jeg var liten. Jeg hadde angst for ting, heiser, båter, fly, tog, regn, lyder, alt mulig rart.
Abdel har vært i ettervern siden han flyttet ut fra Brusetkollen, og er fortsatt det. Men han starter med å fortelle litt fra begynnelsen:
GRANDIOSA LIKSOM?
– Min storebror bodde på Brusetkollen. Mamma ville at vi skulle være nær hverandre, det var et av hennes ønsker da familien fikk hjelp av barnevernet. Saksbehandleren min kjente til Brusetkollen, og dermed var jeg så heldig og endte der også. Jeg husker godt mitt første møte med institusjonen. Jeg kom på besøk en onsdag, og at jeg går inn og de spiser grandiosa. Det var litt rart syntes jeg, skal jeg flytte til et sted hvor de spiser grandiosa? Er det det som er standarden liksom?
Abdel forteller videre at han følte seg stigmatisert da han måtte flytte inn på en barnevernsinstitusjon.
– Folk spurte meg jo om hvorfor jeg ikke bodde hjemme som de andre, og sa ting som «Har du ikke en mor du da eller», og sånne ting. Jeg hadde ganske mye stigma rundt det. Men det har vært en fin opplæringsfase i livet. Jeg har hatt hyggelige og ærlige voksne rundt meg. Jeg følte at de faktisk brydde seg. Det var som om jeg var deres barn og ble behandlet sånn.
EN SMOOTHIE AV EMOSJONER
Men han legger ikke skjul på at det var utfordrende også:
– Man bor jo med mange barn og ungdom, nesten som i et kollektiv. Det kan jo være utfordrende nok i seg selv. Men det spesielle med Brusetkollen er jo nettopp det at alle man bor med sliter. Det er en smoothie av emosjoner og følelser! Og det var litt mye noen ganger. Man måtte også forholde seg til nye folk som kom inn. Jeg møtte noen jeg ble nært knyttet til. Og jeg fikk en god porsjon erfaring med mennesker, livserfaring.
Noen slet såpass at de burde vært et annet sted, og deres opphold i samme hus gikk utover oss. Ting endret seg for alle på grunn av at enkelte sliter enda mer enn andre, og burde derfor kanskje bodd et sted hvor de kunne fått enda mer hjelp.
Abdel hadde som mål å bo i et vanlig hjem på sikt. Han beskriver at han hadde en god relasjon med de fleste voksne på Brusetkolen, og flere av ungdommene.
KRANGEL OG PEDAGOGISK PISS
– De som jobbet der var jo strangers, tenkte jeg, de hadde ikke noe kjennskap til meg som person, men jeg opplevde at de tok tid til deg, at de brydde seg. De tok meg med ut, jeg fikk lov til å bli kjent med dem. Jeg likte veldig godt å ha voksne rundt meg som kunne åpne seg for oss som bodde der. De var jo våre foresatte. Jeg har satt så pris på det at de voksne har åpnet seg for meg. Jeg husker godt en situasjon – en krangel, jeg ble illsint på noen, og fikk streng beskjed om at dette her var tåpelig, typ ta deg sammen. Da tenkte jeg: «Shit! Du bryr deg såpass at du ber meg om å ta meg sammen». Det var så mye bedre å bli satt grenser for på den måten enn de gangene de prøvde å dra det kortet jeg kaller pedagogisk piss. Innimellom trenger jeg jo noen å krangle med. Og da trenger jeg at noen sier fra og setter meg på plass. De dagene jeg følte meg mest dritt var det veldig bra å ha sånne voksne som gjorde akkurat det. Det er nemlig det pedagogiske kortet som gjorde at jeg følte meg på institusjon. Det fineste er å møte noen ekte! Man åpner seg opp, og du roer deg mer med å bli satt på plass, i hvert fall gjorde jeg det.
NOEN Å LENE SEG PÅ
Mens Abdel bodde på Brusetkollen fullførte han videregående skole, og begynte deretter på barnehagelærerlinja, men droppet ut da han fant ut at det ikke var noe for ham. Før han flyttet til hovedstaden, bodde han en periode på Slependen. Ettervernet har han hatt i ryggen hele veien, og det setter han stor pris på.
– Det som har vært bra er at de har hjulpet meg ut av situasjoner som har vært veldig vanskelige, og som jeg ikke hadde klart om jeg hadde stått alene. Under pandemien, for eksempel, ble jeg permittert fra jobb, jeg hadde ikke fast kontrakt, jeg husker jeg satt på veien hjem fra jobb og bare grein. En annen gang ble jeg plutselig syk, jeg bodde jo alene og da kom de med mat på døren til meg. Og det er hyggelig å ha noen å snakke med og diskutere med. Det er trygt at ettervernet varer til man blir 25. Jeg flyttet jo ut av barnevernsinstitusjonen uten å ha noen familie her utenom lillebroren min. Det å ha noen faste som kan snakke med deg når du er ganske fersk i livet, det er en sikkerhet og trygghet i det.
– Har du kontakt med noen av de du har bodd med på Brusetkollen i dag?
– Alle prøver å komme seg videre i livet. Jeg har bodd med langt over ti, kanskje femten andre ungdommer. Og snakker kanskje litt med en tredjeldel, av og til, på Snap. Vi har egentlig ikke hatt mye kontakt, men jeg har jo møtt dem her og der.
NÅR LIVET BLIR SATT PÅ PAUSE
– Hvor ser du deg selv om noen år?
– Jeg håper jeg kan jobbe med noe jeg er interessert i. Jeg har forhåpentligvis en kjæreste, kanskje en familie hvis det lar seg gjøre. Jeg er nok et ganske A4 menneske. Også har jeg veldig lyst til å reise. Helst til Spania. Jeg har aldri vært turist, og jeg kunne tenke meg å se noe av verden som turist. Livet har blitt satt på pause i så mange år, så jeg har lyst til å leve litt.
Abdel finansierer studiene med midler fra Lånekassa, i tillegg til at han jobber både i butikk og som resepsjonist.
– Jeg begynte på Midtøsten-studiet fordi jeg ville lære å skrive og lese arabisk. Men det kan godt hende jeg går over til noe annet etter hvert. Jeg opplever at jeg er god til å lese mennesker, og jeg tar med meg ting underveis, lærer av erfaring. Jeg bryr meg om ting, er opptatt av å løse situasjoner. Men innimellom kan jeg bli stressa fordi jeg tar på meg for mye. Da må noen si fra at jeg må roe meg ned.
ET STØRRE BILDE
Abdel forteller at han gjennom årene på Brusetkollen har fått oppøvet en god skjelne-evne og også fått hjelp til å takle relasjoner. Han besøkte nylig moren sin.
– Hvordan gikk det?
– Nå bor hun i Palestina. Jeg besøkte henne i sommer første gang på 5 ½ år. Jeg har jo en relasjon til mamma. Men i voksen alder får du et større perspektiv på alt, du får et bedre bilde. Du kan for eksempel tillate deg å bli sint. Når man får et større bilde gir alt mere mening.
Abdel har mange historier og episoder fra tiden han bodde på Brusetkollen. Han velger å fortelle om to av dem. En trist og en morsom:
EN AVVERGET TRAGEDIE
– Den første var en alvorlig situasjon. Det var da jeg fikk vite at mine to storebrødre var blitt kastet ut av landet. Da drakk jeg en del alkohol, ble ganske beruset, og begynte å gå ned mot togstasjonen. Jeg hadde ikke kontroll, visste ikke hva jeg var i ferd med å gjøre. Heldigvis var det en av de voksne som skjønte hva som foregikk, og som kom etter meg og fikk stoppet meg. Hadde ikke det skjedd, vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Jeg kom inn i en slags psykisk dvale, og var jo ikke til stede.
– Så over til den gangen det ble oversvømmelse i kjelleren i huset i Solstadlia. Det var en halv meter med vann i hele underetasjen vet du. Alle tingene der ble ødelagt, det var en kaoshelg, og litt av en situasjon, både gøy og ikke gøy helt sykt. Alt måtte rives og bygges opp på nytt. Så brått var det litt mindre lagringsplass.
HVEM VET?
– Hvordan har du det nå i livet ditt?
– Jeg trives ikke supert akkurat, nei. Det er mye skole, mye jobb, og relasjoner som er vanskelige og tøffe. Så det kunne vært bedre. Men jeg har det greit nok. Man må håndtere det, og komme seg gjennom det. Det er veldig fint å ha Tine og Lisbeth på Sophie, å snakke med dem når ting ikke er så innmari lett.
Det første året etter at jeg flyttet ut av Solstadlia, er et av de vanskeligste årene i livet mitt. Jeg slet med depresjon, da hjalp det veldig å ha Brusetkollen i ryggen. Det har vært mye for meg både før og etter Brusetkollen egentlig. Og vanskelig å si i dag hvor jeg hadde vært uten dem. Hvem vet, kanskje jeg også hadde blitt kastet ut av landet?
– Hvis du kunne våkne i morgen, og stå helt fritt til å velge hva du ville?
– Da ville jeg reist på ferie. Til Berlin eller noe varmere, til en veldig fin by, bli kjent med folk, sola meg og slappet av.
