Sara Hagen er miljøterapeut på avdeling Signe. Hun startet sin ferd til Brusetkollen allerede mens hun studerte til sosionom ved høyskolen i Oslo (nå Oslo Met), da hun fikk praksisplass ved institusjonen.
– I 2006 fikk jeg en helgestilling her, og da jeg var ferdig med studiene bar det rett inn på Haugboveien, og senere til avdeling Otto der jeg var i 12 år. Så jeg har fått prøvd meg flere steder. Om kort tid skal jeg begynne på avdeling Satellitten, der det åpnet seg et ledig vikariat som familie- og fagkonsulent. Mens jeg jobbet på Otto, tok jeg videreutdanning i Psykisk helsearbeid. Nå er jeg i ferd med å ta en master i familiebehandling. Det er flott å kunne gjøre det samtidig som jeg jobber i en 100 % stilling, og generøst av Brusetkollen å tilrettelegge for videreutdanning på denne måten.
STOR BRUKERMEDVIRKNING
Om arbeidet her forteller Sara om hva som er viktig i det daglige. For mange av ungdommene som kommer hit kan denne perioden i livene deres vare i flere år. Når en ungdom flytter inn får vedkommende to særkontakter som har hovedansvaret for «sin» ungdom. Man blir godt kjent med hverandre. Men relasjonene tar ofte flere år å bygge. Noe av det viktigste som gjøres på Brusetkollen er å skape trygghet. Det er den voksnes ansvar å være bevisst. Fra barneverntjenesten foreligger det en tiltaksplan ved ankomst. Den blir utgangspunktet for en handlingsplan som særkontaktene lager sammen med hver enkelt ungdom. Brukermedvirkning står høyt i kurs her. Alt det miljøterapeutene gjør skjer i et nært og tett samarbeid med ungdommene.
– Handlingsplanen bør være så konkret som mulig. Vi snakker sammen, og tilpasser det individuelt, til hva hver enkelt trenger.
DE VIKTIGE FOKUSPUNKTENE
I det daglige brukes et verktøy som kalles fokuspunkter. Dette er retningslinjer som alle skal forholde seg til i arbeidet med den enkelte ungdom. Alle skal behandles med respekt. Fokuspunktene letter arbeidet i stor grad fordi man kan minske triggere.
– Vi observerer og finner frem til miljøterapeutiske retningslinjer som kan passe for den enkelte.
Dette for at ungdommene skal slippe helt unødvendige situasjoner som enkelt kan unngås. Disse fokuspunktene ligger i bunnen av hvordan hverdagen kan forløpe. Alle, inkludert helgevakter og vikarer og de fast ansatte har noe å gå ut fra i forhold til hva ungdommene selv har gitt uttrykk for at de ønsker eller nettopp ikke ønsker.
Dette kan være alt fra hvordan man liker å bli vekket om morgenen, til hvordan et måltid forløper. Dette er også bevisstgjørende for ungdommene. Enkelte hater for eksempel å stå opp. Da gjelder det å finne ut: Hva liker han eller hun? Kanskje noen vil at man banker på først og sier hvem man er eller hva klokka er.
– Vi prøver å gjøre det så skånsomt som mulig. Om fem forskjellige personer skal vekke deg og alle gjør det forskjellig, da er fokuspunktene gode å ha. Det er jo en utfordring å bo på institusjon, så da må vi bare sørge for å gjøre det minst mulig vanskelig og mest mulig tilpasset hver enkelt ungdom.
Særkontaktene har et ekstra ansvar for å formidle fokuspunktene ut til de andre medarbeiderne. På Brusetkollen er det gode rutiner på dette. Jo mer detaljert fokuspunktene er, desto bedre: Viktige ting som kan nedfelles på en side. Slik blir det trygt og mer forutsigbart for alle. Som det med vekking. Hvis dagen starter bra utgjør det en stor forskjell. Det handler mye om observasjon, det er de små tingene som gjelder. Dette hjelper til å lage dagen litt bedre for alle. Det handler om det som funker kontra det som ikke funker. Et annet eksempel: Om en ungdom har en rusproblematikk: Tegn til rus begynner slik og slik. Da er alle oppmerksom på det, og kan sette inn tiltak mye tidligere enn man ellers kanskje ville ha gjort uten fokuspunktet. Alle skal vite, informasjonsflyten er viktig. Og fokuspunktene revurderes og oppdateres jevnlig.
DET TRYGGE OG FORUTSIGBARE
En særkontakt hverken kan eller skal erstatte en forelder. Det er vesentlig å være bevisst på det. Man kan bli en veldig nær omsorgsperson. Men man er jo ikke mamma og pappa. Særkontaktene har det som kalles særkontakttid minst en gang i uka med «sin» ungdom, der bare de to er sammen og gjør litt ekstra ut av det. Alle særkontakter skal sette av tid til dette.
Særkontaktene er også de som følger opp møter med samarbeidspartnere. Ikke alle ungdommer liker å være med på møter med skole og barneverntjeneste, og man må finne måter å fremme deres sak på, og sørge for at de har det så bra som mulig i disse situasjonene.
– Vi strekker oss langt for å få med ungdommene på slike møter. Enkelte synes det er det verste de vet, men det er fint å se at det kan gå, når vi tilrettelegger for det.
For noen kan all denne oppmerksomheten rundt en selv være ubehagelig. Særkontaktene snakker med samarbeidspartnerne på forhånd, om hva man kan ta opp, og ikke minst hva man ikke skal si, ved at en del informasjon heller kan tas på telefon istedenfor. Det aller viktigste er tryggheten: At ungdommen kan stole på særkontaktene og være helt sikre på at det de avtaler blir overholdt. Mange av ungdommene har gode grunner for et ekstremt behov for kontroll. Det kan være utfordrende og vanskelig. Det brukes mye tid på å ufarliggjøre det, og på å forklare tingene på en måte som de forstår.
Å GJENKJENNE SIN EGENKOMPETANSE
Noe annet det jobbes systematisk med er å hjelpe ungdommene til å både se og opprettholde det de har med seg av kompetanse: Det de kan, og er gode på. Det er viktig å finne det, og minne dem på det, enten fordi de har glemt det eller kanskje ikke ser det som viktig. De får hjelp til å hente det frem.
– Det kan være hva som helst, men det kan enkelte ganger være lettere for oss å se hva som er deres styrker. Man skal jo ikke bli tatt fra ting man kan.
Og det stilles både krav og forventninger til ungdommene. Men dette må tilpasses etter hvor hver og en befinner seg i sin prosess.
Sara forteller også at de har et eksepsjonelt godt arbeidsmiljø på Brusetkollen, og at personalgruppa er en svært viktig ressurs. Hun opplever at hele gruppa drar sammen i samme retning. Når de voksne har det bra sammen gjør det sitt til at ungdommene får det bra. Sara synes hun er privilegert, omgitt av svært gode kollegaer og alt det man gjør for hverandre. Mange av de som jobber her gjør det lille ekstra som betyr så mye.
Dette er en jobb der du må du være voksen og bevisst, og den er ikke for alle. De ansatte på Brusetkollen får mye faglig påfyll, og har gode veiledere. Det er ekstra viktig. For det er mange utfordringer underveis.
– Ting tar tid. Men vi må fortsette og fortsette og ikke gi opp. Så plutselig skjer det en utvikling, og vi må huske på det at det ofte kan gå bra. Vi som miljøarbeidere må ikke miste troen eller håpet. Vi må bære det for dem, og tro for dem inntil de kommer seg gjennom og videre…
Flere av de ungdommene som kommer til Brusetkollen har tilleggsproblematikk, som at de kan være psykisk syke. Det påvirker alle, også de de bor sammen med. Sara mener det er for lite psykiatrisk hjelp der ute, og skulle ønsket seg mer. Rus er også vanskelig. Tendensen er økende, og rus begynner tidligere og tidligere.
– Men det er veldig fint når ungdommer man har jobbet med der det kanskje har vært mye utfordringer ønsker å komme tilbake på besøk. Eller man møter dem på gata og de kaster seg rundt halsen på deg.
