Grete Lillian Moen er spesialrådgiver og gruppelærer i familieterapi. Hun arbeider blant annet med veiledning ved RBUP – Regionsenter for barn og unges psykiske helse, og var invitert til Brusetkollens første fagdag i år, der hun hadde en formiddag med foredrag, øvelser og samtaler om veiledning, dens plass og betydning i en tidvis krevende hverdag for ansatte i en barnevernsinstitusjon.
RBUP tilbyr blant annet rådgivning, kurs, opplæring, undervisning og samarbeid om kvalitetsutvikling. De står bak flere forskningsprosjekter, og koordinerer og deltar i en rekke sentrale initiativer som skal forbedre tjenestetilbudet til utsatte barn, unge og deres familier.
– Vi bistår med tjenestestøtte ute i felten og deltar og bidrar ofte til fagdager som denne, forteller Grete.
– Hvorfor er det viktig med veiledning, og hva består den i?
– Det er mye å si om det, og det kommer også an på i hvilke sammenhenger man er i til enhver tid. På Brusetkollens fagdag for eksempel, satt både veiledere og de som skal veiledes i samme rom. Jeg synes det er viktig å løfte fosterforeldrene i dette arbeidet, og det gjør nettopp Brusetkollen ved å invitere alle til fagdagen sin.
Alt vi gjør henger sammen med noe relasjonelt. Jeg tar gjerne utgangspunkt i meg selv og mine erfaringer, for ofte kan det bli en avstand til teoriene. Så hvem er jeg i veiledningen? Hvem er jeg i møte med den andre, hva har jeg med meg inn? Evne til selvrefleksjon er noe en som veileder må ha et bevisst forhold til.
DET TRYGGE ROMMET
Grete forteller videre om det som har blitt vendt til en styrke i karrieren sin: Fra ung student som skulle ut å redde verden, til å møte seg selv i døra:
– «Romatikken» ble borte i møtet med krevende situasjoner i det daglige arbeidet. Og nå bruker jeg mye tid på hvordan jeg kan skape et rom som veileder til å inkludere det vanskelige og problematiske som dukker opp for alle som jobber med sårbare barn og unge. Hva kan jeg gjøre for at det rommet blir trygt nok til å komme med de vonde tingene. Vi må hele tiden forsøke å skape det rommet og den tryggheten. En veileder skal tåle alt du måtte komme med uten fordømming.
Her kommer mine egne erfaringer godt med – alle gangene når jeg selv har trådt feil for eksempel. Når jeg veileder fosterforeldre kan jeg oppleve at mange synes det er lettere å åpne seg fordi de føler at jeg forstår hva de snakker om.
Å VÅGE SAMTALENE OM DET VANSKELIGE
– Av og til kan forventningene til veilederen være høye. Men da må man være ærlig på det: En veileder er ikke et orakel og vi har ikke alle svarene. Da tenker jeg det er vesentlig at vi kan snakke om det, sammen. Det er jo fosterforeldrene som sitter med kompetansen på den måten at de står i dette hver dag, og skal tilbake til den hverdagen, og må kjenne på hva de kan tåle og orke.
– Alle fosterforeldre og beredskapshjem skulle hatt veiledning utenfra, altså ikke barnets kontaktperson. Det er viktig at veilederen er uhildet, at det er et tilbud som ikke er knyttet til barneverntjenesten. Det gjør det lettere for vedkommende å romme det som kommer opp. Fosterforeldre trenger en heiagjeng. Veiledere som har fulgt fosterforeldre over en lengre periode, som kan se det hele utenfra over tid, og som kan peke på den gode utviklingen, å se alt som fosterforeldrene har fått til. Det er nemlig ikke alltid like lett å se det selv. Jeg har som veileder brukt mye tid på å være en bærer av håpet, og samtidig være en container for det krevende og slitsomme og det som ikke er så enkelt, og som man kanskje ikke har lyst til å snakke om.
BLINDSONER OG SELVREFLEKSJON
– Hvilke utfordringer ser du i rollen som veileder?
– Man kan oppleve at enkelte for eksempel enten har et savn etter forrige veileder, eller noen kan ha kjipe erfaringer fra tidligere. Da blir man naturlig nok møtt med en viss motstand, og det kan ta tid å bygge opp et tillitsforhold. Men det er en investering man gjør som veileder. Og når jeg velge å by på meg sjøl åpner det opp for andre rom.
En annen utfordring er hva det er jeg som veileder ubevisst eller bevisst unngår å snakke om, som de som skal veiledes eventuelt føler på. Hvor er mine blindsoner? Hva er det jeg unngår og ikke spør om? Da er vi igjen tilbake i selvrefleksjonen – hvem er jeg og hva formidler jeg? Hva formidler jeg ikke? Dette er helt essensielt. Vi trenger hele tiden å øve oss på å bli bevisste, og skape der rommet der vi er ærlige med oss selv og finne ut av hvordan vi skal håndtere det.
Alle disse prosessene er veldig spennende, de forgår hele tiden i dette arbeidet, og det foregår ikke minst i veiledningsprosessen.
– Ser du virkningene av det du gjør i veiledningsarbeidet?
– Jeg er jo så heldig å ha en klinisk praksis ved siden av med veiledning i fosterhjem og oppfølging og tiltak i hjem der foreldre har blitt fratatt omsorgen for barna sine. Så på den ene siden er jeg ute som fagperson og møter andre fagfolk. Men jeg møter også de vi jobber for. Jeg liker det å få virkelig kjenne på hva de står i. For meg er det helt nødvendig. Jeg er nysgjerrig på hva som fungerer, eventuelt ikke fungerer. Og det ser jeg jo ute i praksis. Så den komboen ville jeg ikke vært foruten. Det er et stort privilegium å ha mulighet til både fag og fagutvikling ved RBUP, og samtidig være ute og jobbe hands on i feltet.
Å FORSTØRRE DE SMÅ ØYEBLIKKENE
– Så er det alt det fine med å få lov til å være med på disse reisene, få følge barna over mange år, og av og til oppleve de gode tilbakemeldingene. Å få lytte til fosterforeldrenes historie, alle endringene de er med på, fra avvisning til tillit. Å få minne dem på og forstørre de små øyeblikkene, slik at de kan sette det i sammenheng, og orke å stå i det litt lenger.
Det er mange gode ideer og teorier der ute. Men hva betyr det i praksis? Overfor barna skal du være en tydelig autentisk voksen, og det betyr at jeg må være en tydelig og autentisk veileder, som vet hvor ansvaret ligger. Samtidig er det helt normalt å trå feil, det gjør vi alle. Og like viktig som å skape et rom for det som er komplisert og vondt, er det å skape et rom for de tingene man får til og er stolt av. Å dele noe man har lykkes med, det å kunne være raus med seg selv og det at man faktisk får til ting, det er heller ikke så lett bestandig.
Vi har så mange fine ord. Men til syvende og sist handler det om å være et godt medmenneske, å være gode mot hverandre.
