Reidar Standnes er familiekonsulent ved avdeling Satellitten på Brusetkollen, institusjonen han har jobbet på siden 1997, og hatt mange ulike roller og funksjoner ved flere avdelinger. Nå arbeider han med veiledning i fosterhjem, en stilling han beskriver som sammensatt og variert.
– Vi skal veilede fosterforeldre, og som familiekonsulenter har vi en koordinerende funksjon. Vi skal forsøke å spille hverandre gode, og bidra til at fosterforeldrene i størst mulig grad kan utføre sin omsorgsfunksjon for disse barna. Vi bistår dem, slik at de kan konsentrere seg fullt og helt om omsorgsarbeidet, og slippe å holde tråden i kontakten med de ulike instansene, inkludert kontakten med biologiske foreldre. Det kan være utfordrende i rollen som fosterhjem i forhold til den funksjonen et fosterhjem har. Vi som veiledere kan ha et litt mer nøytralt ståsted i forhold til den biologiske familien og andre samarbeidspartnere/instanser.
Familiekonsulenter har en litt friere rolle. Vi er ikke barnevernet og vi er ikke fosterforeldre, men en som kan være med å organisere til det individuelle barnets beste og dermed til alles beste. En av kjerneverdiene på Brusetkollen er jo nettopp dette: Barnet i sentrum.
Som familiekonsulenter har vi ikke noe «ris bak speilet». Vi kan være mer nøytrale for biologiske foreldre, og kan ofte i lettere grad enn det offentlige komme i posisjon til å etablere et godt samarbeid med biologisk foreldre. Det samme gjelder arbeid vi gjør inn mot en del samarbeidspartnere, der det er ulike roller og agendaer rundt omkring. Det kan være en del forventninger til fosterforeldre fra blant annet saksbehandlere og lærere. Her kan vi bidra til at det ikke oppstår konflikter, og forebygge gjennom vår nøytralitet.
Å SKAPE RO RUNDT HJEMMET
En fosterfamilie er i skjæringspunktet mellom mange roller. Omsorgspersoner kan bli slitne av for eksempel henvendelser om dårlig oppførsel, konflikter eller uro på skolen, det kan fort bli mye negativitet rundt det. Da kan vi ta kontakt med skolen, forklare at dette blir en merbelastning, og kanskje kan vi finne andre innfallsvinkler. Veilederen skal skjerme fosterhjemmet, og bidra til å skape ro rundt omsorgen og hjemmet. Vi kan ta samtalen med de ulike instansene om de vanskelige tingene, som vi senere kan formidle mer samlet til fosterhjemmet neste gang vi møtes.
– Som veileder kommer jeg inn i hjemmet og familien til andre. Da må du ha en ydmykhet for at du ikke skal tråkke over grensene til folk. Denne jobben er som en tilrettelegger, jeg skal prøve å få ting til å gli godt, selv om jeg ikke alltid er enig i tilnærmingen. Man må respektere de forutsetningene hver enkelt familie har, og dette er veldig individuelt. Noen har for eksempel egne biologiske barn som må hensyntas, andre har ikke.
Å ROMME DET SOM OPPSTÅR
Vi har mange gode opplevelser sammen med fosterforeldre. Vi samler oss ofte rundt matbordet. Det er en fin måte å være sammen på. Jeg får ofte høre at «Reidar, det er han som skal ha full oppdekning» … Det samme gjør vi når vi samles på Brusetkollen, det er nesten som en verdi: Mat er viktig, men kosen og praten rundt et måltid kanskje enda viktigere. Det er sammensveisende å samles rundt et godt måltid, og det er en glede hver gang. En familiekonsulent følger i utgangspunktet opp fra A til Å. Vi er hjemme hos familiene hver tredje uke og har veiledning. Og vi treffer naturligvis også barna.
Så har vi faste treff med fosterforeldre og barna og fostersøsken to ganger i året, vår og høst, gjerne med en aktivitet, som spillkveld eller bowling. Og en helg hver høst blir fosterforeldre invitert uten barn (mens de er i besøkshjem), fra fredag til søndag på hotell med faglig innhold og sosialt samvær.
Gruppeveiledning på Brusetkollen foregår hver 6. uke, og er obligatorisk for den av fosterforeldrene som er ansatt. Her gjelder likemannsprinsippet, vi deler erfaringer, gleder og sorger. Vi er fem familiekonsulenter på Satellitten, og to av oss er på gruppeveiledningen hver gang.
Fokus i vår veiledning er en traumebasert, traumesensitiv tilnærming. Det er en relasjonsbasert prosessveiledning, fra start når barna ankommer, helt til de flytter ut, og i en del tilfeller også etterpå. På avdelingen Sophie har vi oppfølging av ungdom som bor for seg selv, etter avtale med den enkeltes kommune. Dette kan de ha helt opptil de er 25 år.
Vi får også oppfølging, naturligvis, da vi har behov for støtte i denne jobben. Veilederne hos oss får selv veiledning jevnlig, med spesialpsykolog fra RVTS øst, (regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) i tillegg til faste møter i staben og ukesmøte hver mandag. Dette har Brusetkollen operert med i mange, mange år.
Det er jo en grunn til at jeg har jobbet så lenge her! Jeg finner stor støtte i den kollegaveiledningen. Her er alltid noen tilgjengelige til å ta en uformell kopp kaffe i sofaen oppe på Satellitten. Jeg tror ikke jeg har kommet tilbake på kontoret noen gang uten at noen har spurt: «Hvordan har det gått med deg i dag?» Vi blir sett av kollegaer og det er en enormt god støtte! Det kan kanskje virke som vi bare sitter og prater sammen, men i den dialogen blir vi godt kjent med hverandre, noe som gjør at vi kan være ærlige med hverandre. Så når fosterhjemmene opplever at det er trådt, vet de at de har en trygghet på at vi rommer det som kommer, uavhengig om vi er enige eller uenige om ting. Det hender jo at vi må flagge ting vi ikke er enige om, men det er alltid rom for å snakke om ting. Det skal være et trygt forum. Det samme gjelder gruppeveiledningen. Man skal ha mulighet til å si hva man føler uten at det blir brukt mot deg.
En viktig verdi på Brusetkollen er nettopp dette at vi er kollegaer. Det er det som gjør oss sterke sammen: At en fosterforelder skal være en ansatt på institusjonen på lik linje med alle andre. Disse familiene har et samfunnsoppdrag, men man må også ta vare på deres behov og individuelle forutsetninger for å gjøre en god jobb for det enkelte barn og ungdom som bor i familien.
