Arild Karlsen er en moden mann som har tre voksne barn og tre barnebarn. Han og kona Anne Britt har vært fosterforeldre i 25 år.
– Vi har vært både beredskapshjem og fosterhjem siden 1999. De siste tolv, tretten årene har vi vært tilknyttet Brusetkollen. Barna våre er nå mellom 26 og 36 år. De har alle vært med på denne reisen, som har omfattet over tyve barn som har trengt et hjem i en periode i livene sine.
– Hvordan har det vært for barna dine å vokse opp med foreldre som også har hatt rom for andres barn på denne måten?
– Det har vært veldig fint. Våre biologiske barn har fått mange gode erfaringer gjennom dette. De har sett både det positive og det negative. Beredskapshjem ble litt for tøft med for mye ut og inn, det ble litt uforutsigbart, så vi gikk tilbake til å være fosterhjem. Begge døtrene mine er barnehagelærere. Min eldste datter har lurt på om hun skal bli besøkshjem, så noe riktig må vi ha gjort. Over tyve barn er jo mange, og jeg har ikke kontakt med alle. Men noen har jeg nær kontakt med, lenge etter at de har flyttet ut.
For våre egne barn kunne det selvfølgelig også være utfordrende, de begynner på samme skole, får venner i samme vennekrets. Fosterbarn har jo ofte sår og skader i forhold til relasjoner, og får sjelden den gode nære vennen, da de ofte har vanskeligheter med å knytte nære relasjoner. De vil så gjerne få det til, men «bruker ofte opp» vennene sine, som regel helt ubevisst. Det kan være problematisk både å ha med noen hjem, eller å bli med noen hjem. Man er redd for å bli skuffet, og prøver kanskje å passe inn, det er jo ikke alltid like vellykket. Mange opplever at de kan bli stemplet, det kan være vanskelig for noen.
Å IVARETA SAMVÆRET
Som fosterforeldre, i likhet med foreldre generelt, er det viktig å være til stede, å være sammen med, gjerne rundt en fast aktivitet, som for eksempel fotball eller en annen idrett. Det kan gå veldig bra, særlig hvis det er et yngre barn, som ofte kan være lettere å veilede inn i en aktivitet. Det er helt annerledes å få inn en ungdom. Mange av ungdommene vi har hatt opp gjennom årene har det ikke alltid vært like lett å få inn i en aktivitet.
– Hvis vi går et kvart århundre tilbake i tid, hva var det som inspirerte dere til å ta valget om å bli fosterhjem?
– Det var nok litt tilfeldig. Vi hadde et vennepar som var fosterforeldre. Så ble det prat om at dette kanskje kunne passe for oss. Vi ble invitert med på noen private møter, fikk tilbudet og ble enige om at vi skulle forsøke. Det var en ganske tøff start, da vi hadde en del ungdom med rusproblemer. Men vi hadde veldig god oppfølging og masse kursing. Likevel er det helt klart at det til tider har vært tøft. Men i dag så føler jeg at vi har såpass mye erfaring at jeg synes det går veldig veldig bra. Vi har lært mye, og nå håndterer vi det fint. En annen ting er naturligvis at det er en stor støtte å være to. Jeg tror ikke det hadde gått ellers. Når det har blåst som verst har vi nok lurt på om vi er på rett sted. Og vi hadde jo tenkt å stoppe med sistemann som flyttet ut for noen år siden, men så kom nestemann likevel bare et par måneder etterpå.
Å SKAPE DE GODE MINNENE
– Hva vil du si er det beste ved denne jobben?
– Fosterbarna gir deg mye, og forhåpentligvis gir vi mye til dem, alle minnene vi har skapt sammen! Og at vi deler minnene. Vi har nå et barnebarn som er jevnaldrende med vårt fosterbarn. De leker godt sammen og har det kjempefint på hytta når vi drar dit. Det samme gjelder det minste barnebarnet vårt, og det oppleves veldig positivt.
Det er mange skjebner der ute. Ett av de første barna som bodde hos oss, har nå tre barn selv. Vedkommende sa: «Jeg skal oppleve masse sammen med ungene mine jeg, for det var noe som aldri skjedde med mine foreldre. Vi gjorde aldri noe sammen vi».
Vi hadde et barn for en del år tilbake da vi var beredskapshjem, han hadde hatt det veldig vanskelig, men klarte å snu de verste ting til det beste og gjøre det til noe morsomt. Han var redd for å kjøre buss, men så endte det med at han stakk av til en helt annen kant av landet.
Noen går det bra med, andre går det ikke så bra med. Og man må romme alt, og tåle det også.
Å være fosterforeldre er en del av livet, vi har holdt på så lenge med dette at jeg ikke vet annet. Og vi har fått masse input og støtte, lært å håndtere ting uten at det skal gå utover psyken og sinnet, lært å beherske ting. Kona mi er barne- og ungdomsarbeider på skolen, så det er en stor fordel. Vi må kunne spille litt på hverandre. At den ene kan trekke seg litt tilbake og la den andre overta. Også er det viktig å eie hjemmet sitt. Jeg er meg, og sånn her lever jeg. Vi skal ikke snu livet vårt på huet selv om vi er fosterforeldre. Vi må normalisere vanlige reaksjoner. Vi lever et dagligliv under tak og fire vegger og må kunne snakke til barna og sette grenser. Det er vesentlig å ha respekt for hverandre. Det går begge veier. For er det noe disse barna sliter med, så er det nettopp respekt og grenseløshet. Hvis vi har krangla, så er det viktig å formidle at nå er vi ferdig med det.
Å TA IMOT VEILEDNING
Når de største utfordringene kommer, da har vi Brusetkollen. Man møter alltid tøffe tider, det er ikke til å unngå. Alle barn og ungdom vil gjerne prøve seg. Her blir det tatt hånd om. Brusetkollen tar telefonen 24/7, og du kan få blåst ut litt om du står fast. Jeg har aldri vært borti en oppfølging som er så bra som den er her. De har stor faglig tyngde, og som fosterforeldre blir man veldig godt ivaretatt. Vi får stadig påfyll gjennom kursing, gruppeveiledning, og fellessamling en gang i måneden. Veiledningen er obligatorisk. jeg bor i Vestfold, og kjører gladelig 11 mil hver vei til dette. Her har jeg ingenting å klage på. Selv i ferier stiller de opp på Brusetkollen. Det er lav terskel for å ta kontakt og slå av en prat, også om det ikke er noe.
Familiekonsulenten kommer hjem til oss hver tredje uke. Hvis barnet er til stede blir det mere hyggeprat, om barnet ikke er til stede er det mere fagprat. Disse barna må forholde seg til såpass mange mennesker og institusjoner, det er barnevernet, tilsynsfører, lærere, sosionomer, terapeuter og saksbehandlere. Det kan være litt voldsomt. Her kommer familiekonsulenten fra Brusetkollen inn, og det frigjør både tid og krefter. Vi kan bruke samme språk, vi er ofte enige i hva som trengs i hvert enkelt tilfelle, og hvilke tiltak som kan settes i verk for det individuelle barnet. Brusetkollen er med på ansvarsgruppemøter, og kan ta mye av dialogen videre med barnevernet eller skolen om nødvendig. Stormer det skikkelig så får vi alltid den hjelpen og støtten vi trenger.
Gruppeveiledningene har vi sammen med andre fosterforeldre. Det er fint å dele, og det er alltid noen som har noe å komme med. Vi tenker forskjellig, og får luftet sakene ordentlig. Vi har alle vært der, det å stå i utfordringer, og dette gjelder jo ikke bare fosterbarn, men også egne biologiske barn, det er noe alle kan kjenne seg igjen i.
Så er det dette med den biologiske familien: Der er Brusetkollen fabelaktige. Det er jo en sårbar situasjon. Har du et fint forhold til de biologiske foreldrene er det bra, men ellers er det helt umulig, og da tar Brusetkollen den biten. Skulle vi stått alene med dette, kunne det blitt veldig tøft.
I de aller aller fleste tilfellene har det gått seg til over tid, når realitetene blir innsett. Det er også stor forskjell på frivillig plassering og tvang. Brusetkollen er drevne. Det er flere som har jobbet der i mange år, så det er en kontinuitet der, og vi blir veldig veldig godt ivaretatt. Vi har hatt flere veiledere, og de har vært fabelaktige alle sammen, fra de ganske unge og nyutdannede til de som har vært der lengst.
Hver gang jeg kjører fra en veiledning på Brusetkollen føler jeg at jeg har fått noe utav det. Jeg møter kollegaer som driver med det samme, ser utvikling og at ting ordner seg. Vi lurer på hvordan vi skal gå frem? Det kommer alltid noen gode tips og erfaringer. Vi møtes jevnt og trutt, noen ganger med kurs over en hel helg. Vi føler oss som en del av Satelitten. Er du så heldig å jobbe på Brusetkollen får du det bra. Det er kollegialt, du blir tatt vare på, i alle ledd fra vaktmester til øverste leder. Det er ikke uten grunn at vi har blitt der!
Jeg vet at vi har hjulpet mange barn. Man må våge å ta det inn og si det til seg selv. Det er ikke alltid så lett.
Jeg husker en ungdom på 16 år som bodde hos oss i åtte dager. Før han kom til oss pleide han å sitte oppe hele natta og game. Vi dro på hytta, og lærte han masse elementære ting han aldri hadde fått muligheten til å lære: Dusje, pusse tenner, skifte klær. Og om natta sover vi!
Året etter fikk vi en mail: «Tusen takk for all den hjelpen jeg har fått av dere, dere har reddet livet mitt»…
