I juni for snart 2 år siden avsluttet Anita Sælø sin 3-årige utdanning i Sosialt arbeid ved Oslo Met. Samme dag som hun leverte sin bacheloroppgave, var hun i jobbintervju på Brusetkollen, der hun ble ansatt som miljøterapeut. Anita har en bred bakgrunn fra flere ulike felt, og har blant annet jobbet som selvstendig frilansfotograf i 12 år. Hun har mann, tre barn og er nå 50 år gammel.
– Fra profesjonell fotograf til miljøterapeut i barnevernet – hva skjedde?
– Jeg har fotografert babyer, barn, ungdom, familier, bryllup og ansatte-bilder til bedrifter. Jeg har møtt mennesker i livets ulike faser. Som fotograf så var jeg veldig nysgjerrig på menneskene jeg skulle fotografere. Jeg kunne gjerne bruke lang tid på å bli kjent før jeg i det hele tatt tok frem kamera. Jeg viste interesse for mennesket og opparbeidet tillit sånn at personen kunne føle seg avslappet. Det var da det ble gode bilder, med naturlige uttrykk. Etter hvert kjente jeg på at jeg ville gi noe mer enn bare gode bilder, og kanskje få lov til å være en støttespiller til mennesker i sårbare faser av livet.
Da jeg begynte å tenke på en jobb innen barnevern opplevde jeg det nesten som et kall å ta utdanning. Jeg var så sulten på fagkunnskap fordi jeg kjente så stor interesse for det, selv om jeg var usikker på hvor det kom til å ende. Men her har jeg truffet. Jeg har aldri kjent meg så trygg i noen jobb som i denne. Det handler nok om livserfaring, interesse og det å ha egne barn. Jeg er langt fra utlært, og ser frem til å stadig utvikle meg i arbeidet her på Brusetkollen. Jeg er så heldig å ha en veileder med lang erfaring og solid fagkunnskap, som jeg får veiledning hos hver tredje uke.
VARIASJON OG HELHETLIG ENGASJEMENT
Anita jobber på avdeling Signe, som er en ungdomsavdeling med plass til fire.
– Å jobbe som miljøterapeut handler først og fremst om å være sammen med ungdommene. Det legges til rette for at avdelingen skal være en trygg base med rutiner og god struktur. Vi støtter ungdommen i å få god døgnrytme. Vi oppfordrer til fysisk aktivitet, hvor vi også ofte deltar. Dessuten bruker vi mye tid på matlaging og måltider sammen med ungdommer og kollegaer. Her blir det ofte gode samtaler og refleksjoner. På avdelingen legger vi opp til å gjøre aktiviteter sammen. Det kan være brettspill, se en film sammen, ha spa-kveld, aktivitets- eller hobbykveld hvor vi lager noe fint sammen. Det kan også være utflukter, og å reise på ferie med ungdommene. På den måten blir vi kjent, og skaper gode minner og erfaringer.
Det kan bli en del kjøring til og fra skole og fritidsaktiviteter, eller når ungdommen skal besøke familie eller venner. I bilen kan man stille spørsmål og undre seg sammen, i håp om at ungdommen skal bli bedre kjent med seg selv, kjenne på egne følelser, og ikke minst kunne lage seg noen støttende strategier når det oppstår vanskelige situasjoner. De gode og meningsfulle samtalene med ungdommene er kanskje det jeg setter aller mest pris på i jobben som miljøterapeut. Selvstendighet i praktiske ferdigheter, som å rydde rommet, vaske egne klær og lage mat, er viktig for ungdommens utvikling. Likevel opplever jeg det som enda mer betydningsfullt å være en støttespiller i deres personlige vekst; Det å hjelpe ungdommen med å bli bedre kjent med seg selv, forstå egen fungering og utvikle en trygg selvfølelse og et positivt selvbilde.
Utvikling handler om å legge inn utfordringer som ungdommen kan mestre med litt hjelp og støtte. De er på svært ulike nivåer. Enkelte har diagnoser som «bremser» litt. Jeg mener også at det heller ikke må være skole for enhver pris. Kanskje man kan vente litt. Når ungdommer strever eller ikke får til å gå på skole, så er det vår oppgave som miljøterapeuter å finne dagsaktiviteter hvor ungdommen kan oppleve mestring. For enkelte ungdommer kan det også være mer aktuelt å prøve seg litt i arbeid før man eventuelt fortsetter på skole. En kollega sa til meg her om dagen at vi må huske på at selv om ungdom kanskje ikke får til hverken skole eller jobb, så har de fortsatt høy verdi. Og det tenker jeg er et godt poeng i vårt møte med ungdom som kanskje ikke mestrer det samfunnets system legger opp til.
Mye av arbeidet som miljøterapeut handler også om tverrfaglig samarbeid. Det kan innebære jevnlige samtaler og møter med barneverntjenesten, lærere, trenere, BUP, DPS, leger, og familie og venner i nettverket til ungdommen. En del arbeid foregår også på kontoret hvor vi skriver journalnotater, referater fra møter, lager handlingsplaner og evalueringsrapporter. Alt er helhetlig, og henger godt sammen. Vi følger jo ungdommene på deres arenaer over lang tid.
IVARETAKELSE OG FAGLIG PÅFYLL
– Hvilke utfordringer har du hatt her siden du begynte?
– Noe av det vanskeligste er å ta vare på meg selv. I starten gikk jeg all in, gav hundreogti prosent hver gang jeg var på vakt. Men dette har jeg brent meg på før. Jeg skjønte at jeg måtte ivareta meg selv først. Og det øver jeg fortsatt på. Denne type jobb er emosjonelt belastende. Vi er daglig tett på ungdommer som kan ha mye strev og smerteuttrykk. Å bremse litt for å gi kanskje sytti prosent er en kunst. Ungdommene liker å være med oss, og vi liker å være med dem. Så det kan være vanskelig å sette grenser. Det er en balansegang.
– Så hvordan tar du vare på deg selv?
– Målet er å gå hjem uten å være veldig sliten. Å ha energi til å trene eller overskudd til å møte venner eller gjøre noe hyggelig med familien min. Dessuten, det å være litt transparent med ungdommene er bra, mener jeg – å kunne si at jeg trenger en pause, at vi også blir slitne innimellom. Å vise egne behov kan være nyttig for ungdommene å se/lære seg. I tillegg er ledelsen gode til å se sine ansatte. Vi har en åpen dialog på personalmøter og innad i personalgruppa. Vi er veldig ærlige med hverandre, kjenner hverandre godt, og drøfter ting hele tiden. Det er romslig her på Brusetkollen, og det må det være for å kunne fungere sammen i en slik jobb. Vi tåler hverandre godt. Ungdommene merker fort om det er noe usnakket mellom oss.
En positiv overraskelse ved å jobbe her er at vi får masse faglig påfyll, med felles fagdager flere ganger i året i tillegg til sosiale happenings. Det er så bra! I tillegg kan man søke om kurs for å løfte avdelingens kunnskapsnivå når det gjelder for eksempel spisevegring, selvskading, skolevegring og radikalisering.
SEG SELV SOM RESSURS
– Når vi følger barna over tid, får vi muligheten til å bygge tillit og gode relasjoner, vi blir kjent med nettverket deres over flere år. Det går gjerne opp og ned, men det går som oftest sakte men sikkert fremover med tanke på hvordan ungdommene har det med seg selv og i relasjon til andre. For å bygge en god relasjon, deler jeg litt av meg selv hvis det passer, jeg tar med hele meg når jeg går inn på avdelingen, selv om jeg også har en tydelig rolle. Jeg tør å vise kjærlighet, og for å evne å vise det må jeg ha med hjertet og være meg selv. Du er profesjonell i form av at du ikke er fokus, men i balanse. Du må kunne reflektere og evne å evaluere, tenke kritisk til arbeidet du har gjort.
NOBODY’S PERFECT
– Andre utfordringer?
– Det er utfordrende når du blir følelsesmessig berørt selv, når jeg blir trigget og sint. Jeg har opplevd et par sånne situasjoner, hvor jeg etterpå har vært usikker på om jeg kan takle denne jobben. Men samtidig er det en gyllen anledning til å reparere hendelsen. Jeg setter meg ned, og beklager overfor ungdommen. Det kommer noe veldig godt utav det. Relasjonen blir enda bedre. Det er forløsende. Og noe av det fineste er å se når ungdommen viser den evnen selv. At de kan snakke om ting som ikke har vært greit, ut fra et ønske om å skvære opp. Ingen er perfekte, men mye kan repareres. Og ungdommen lærer seg at følelser ikke er farlige, men helt normalt.
– Opplever du at utdanningen din ved OsloMet forberedte deg godt nok på realitetene i den jobben du nå står i?
– Ja, jeg synes på mange måter at utdanningen forberedte meg godt til jobben. Den har hjulpet meg til å reflektere over egen rolle, håndtere stress og være en trygg voksen i utfordrende situasjoner. Videre har jeg fått en grunnleggende forståelse av hvordan samfunnet og systemene rundt barna påvirker dem, og hvordan man som sosialarbeider kan samarbeide med skole, helsevesen og andre instanser for å sikre best mulig oppfølging. Gjennom teori og praksis har jeg fått innsikt i barns utvikling, traumer, tilknytning og hvordan miljøterapeutisk arbeid kan bidra til trygghet, endring og mestring.
Dette er en utfordrende jobb. Miljøterapeuter vil gjerne få til mye og jobber iherdig for å hjelpe ungdommene. Det er møysommelig arbeid og krever mye tålmodighet. Det er noe å bryne seg på hele tiden. Det er fint. Derfor blir det aldri kjedelig. Jeg gleder meg til hver eneste dag, dette arbeidet er så meningsfullt. Og så har jeg fantastiske kollegaer og gode ledere.
