Abdirahman Abdullahi er miljøterapeut og jobber på Avdeling Tilla på fjerde året. Han har barnehagelærerutdanning fra Oslo Met, og jobbet som barnehagelærer i ti år før han kom til Brusetkollen. Tilla er en barneavdeling med plass til to barn mellom 6 og 12 år. Barna som kommer hit, er gjerne her over en periode på mellom 6 måneder og 1 år.
– Vi jobber med relasjoner og trygghet. Barna kommer fra et hjem og hit til en institusjon, det kan være veldig overveldende. De møter mange nye mennesker, og skal forholde seg til noe helt annet enn det de er vant til i en lengre periode i livet sitt. Ett år er lenge i et lite barns liv.
Vi planlegger lang tid i forkant slik at overgangen skal bli så god som mulig. Vi har samtaler med foreldrehjemmet, vi er på besøk hos dem, og de kommer også hit på besøk. Også når de skal videre etter oppholdet på Brusetkollen – enten hjem igjen eller for eksempel til et fosterhjem, jobber vi langsiktig slik at overgangen blir så god og smidig som mulig den veien også.
En del av jobben er å kartlegge og observere. Men vi jobber mest med å bygge relasjon. Det er det viktigste vi gjør for å skape trygghet og utvikling.
Barna som er her kommer fra forskjellig bakgrunn, og har ulik «bagasje» med seg og individuelt utgangspunkt. Det er mange ting som trigger en reaksjon i et barn, det er viktig å være klar over det. De kan ofte streve med å uttrykke seg. Det må vi hjelpe dem med.
Som miljøterapeut må man jobbe med seg selv, lære seg å ikke ta ting personlig.
Å forsøke å kjenne igjen det som ligger bak en reaksjon eller et uttrykk. Utagerende adferd eller avvisning er alltid uttrykk for noe annet som ligger i bunnen.
Det gjelder å møte barnet med nysgjerrighet og ikke møte barnet kun med grensesetting, «motarbeide ryggradsrefleksen». Bak sinne og aggresjon ligger det for eksempel ofte en sorg. Hvis man opplever noe av det barnet gjør som «slemt», er det kanskje fordi barnet handler ut fra at det egentlig er trist.
Toleransevinduet
Vi er så heldige å ha et SMARTrom her på Brusetkollen som et ledd i det arbeidet vi gjør her.
Smartrom vektlegger sansene og sanseinntrykk. Vi er der kanskje to ganger i uken. Der leker vi og observerer. SMARTrommet egner seg spesielt for den aldersgruppen vi har på Tilla, da de beveger seg mer i det fysisk-sanselige, og orienterer seg mye ut fra det kroppslige.
I SMARTrommet har vi mange «rekvisitter» som taler til det taktile: tunge tepper, lette tepper, ulike baller med forskjellige overflater, ruglete, knottete osv. Ballene har også ulik størrelse, fra små tennisballer til store treningsballer. Der er også husker og elementer til å bygge en hinderløype.
Vi fokuserer en del på det vi kaller toleransevinduet. Hvis du kan se for deg to parallelle streker: Er barnet over den øverste streken(Hyperaktivering) kan det bli utagerende, verbal, ute av fokus og kontroll. Er barnet innenfor begge strekene har de det komfortabelt og behagelig, det er der barna helst vil være, kan tilpasse seg til ulike situasjoner.
Er barnet nedenfor den nederste streken(Hypoaktivering), er det kanskje trist, innadvendt og lei seg. Vi jobber med å gjøre toleransevinduet større. Å utvide det.
Og det kan vi gjøre innenfor trygge rammer nettopp i SMARTrommet. Der er vi også alltid flere som jobber sammen: Brusetkollens psykolog, en fagkonsulent og vi miljøterapeutene.
Å reparere en institusjon er gull
Havner barnet langt utenfor toleransevinduet er det for sent å regulere på en måte. Da er barnet langt forbi det å tenke klart, og helt inne i sin egen utagering.
Da hjelper det ingenting å mase på at barnet tar opp den matpakka som ble kastet på gulvet i sinne, og for eksempel si at «nå må vi skynde oss, ellers kommer vi for sent på skolen på grunn av det som skjedde».
Men senere, når alt har roet seg litt, kan man snakke om situasjonen, og hva som skjedde. Da, når alt har kommet litt på avstand, kan vi hjelpe barna til å forstå hva som egentlig ligger bak utageringen/reaksjonene, og hjelpe dem å sette ord på ting de kanskje selv synes er vanskelig å formidle.
Gjennom mye hjelp og støtte utvikler barnet en økende evne til å regulere følelsene sine. Det er viktig å reparere vanskelige og låste situasjoner. Det forsterker også relasjonen. Det er fint når barna opplever at de blir forstått og forstår situasjonene som vi har vært i sammen.
Faglig veiledning og kollegial støtte
Vi har også god faglig veiledning, og det er nyttig. Det kan være utfordrende å føle at man ikke strekker til, ikke får til alt man ønsker, eller ikke håndterer ting slik man har sett for seg.
Når vi går av vakt har vi som jobber sammen – vi er som regel tre miljøterapeuter på vakt samtidig – alltid en debriefing før vi går hjem. Dette hjelper til at man ikke tar med seg jobben helt hjem.
Jeg opplever disse samtalene som veldig fine. Og hvis noe har vært ekstra vanskelig, kan vi også ringe avdelingsleder og lufte ting. Vi får alltid god hjelp av lederne våre.
Jeg er veldig glad i jobben min her på Brusetkollen. Ingen dager er like. Det er alltid noe å lære. Og mange fine øyeblikk.
Jeg overhørte en gang en samtale der et barn skulle fortelle til en venn hva en miljøterapeut er. Barnet sa følgende: «Det er en som hjelper oss, og som ikke blir sint når jeg sier stygge ting fordi de forstår hvordan jeg egentlig har det».
