Stina Ghatso har jobbet på Brusetkollen siden 2001, der hun har hatt ulike roller på forskjellige avdelinger. Hun begynte som ekstravakt, jobbet etter hvert som miljøterapeut og senere som assisterende avdelingsleder. Nå er hun assisterende avdelingsleder på avdeling Solstadlia, og det er her hun har vært mesteparten av tiden sin på Brusetkollen. Her er det plass til 4 ungdommer mellom 13 og 20 år.
– Vi hjelper hverandre der det behøves, og jeg har bistått på flere av avdelingene vi har. Da jeg utdannet meg til barnevernspedagog undret jeg meg en del på hvorfor jeg skulle jobbe på en barnevernsinstitusjon, når man egentlig ikke vet noenting om det. Men utgangspunktet mitt var lysten til å hjelpe barn, og de som faller utenfor. Dette er jo ingen vanlig ni- til fire-jobb. På studiet var man opptatt av å vektlegge det profesjonelle. Men ingen av oss legger jo fra oss jobben direkte når vi går av vakt. Det blir mer som en livsstil.
Å VÆRE DEN DU ER – HELT OG FULLT
– Vi arbeider hele tiden med det relasjonelle, og hovedoppgaven min, som gir meg mye, er å bygge tillit. Den må komme først. Men hvordan? Ord kan være vanskelig for disse barna. Du må vise i handling at du er en trygg voksen som de kan stole på. Alt man gjør sammen kan bygge tillit. Ungdommene her ønsker å møte genuine voksne, det er min erfaring. Og man kan være personlig uten å være privat. Man kan gråte sammen. Man er et menneske. Du bryr deg, har følelser, og kan være både sliten og lei deg. Vi har også alle de følelsene uten at man blir en utrygg voksen av den grunn. En av ungdommene her som var med i et eksternt prosjekt sa: «Dere må ta av dere maska. For at jeg skal kunne åpne meg og ta imot hjelp fra dere må den av». Det autentiske er helt avgjørende og vesentlig for vekst og endring.
– Som særkontakt har man ett eller to barn i nærere relasjon over tid. Og her ser vi at det vi prøver å få til kan utgjøre en forskjell. Det gjelder kanskje ikke alle, og det vil aldri bli 100%, men vi ser at de får med seg noe godt i livet. Selv om det kanskje ikke kommer til syne før om mange år.
– Vi har utrolig mange lover og regler å forholde oss til. Alt for barnets del. Vi har respekt for barnet. Det er en inngripende jobb fordi du bruker deg selv hele tiden, hele deg er verktøyet. Man kan også bruke og dele egne erfaringer. Da oppstår det et fellesskap, der det skapes mer tillit. Og måten man deler på er viktig. At man som den trygge voksne skjønner hva barnet snakker om, og at barnet kan kjenne seg igjen i den voksnes erfaring. Dette er både tillitsskapende og relasjonsbyggende.
MØTEØYEBLIKKENE
– Hva er det beste med denne jobben?
– Det gøyeste og beste med denne jobben er de små gyldne øyeblikkene som kommer frem helt uventet, de som dukker opp helt plutselig. Jeg kaller dem møteøyeblikk. De kommer som regel ikke frem i de planlagte samtalene men oppstår av seg selv når man minst venter det. Vi lever i en digital tid, og barna her er like mye på mobilen som alle andre. Blikkontakt er viktig. Å gjøre noe mellom slagene – i pausene på mobilen… få til impulsive handlinger her og nå. Gripe sjansen når du har muligheten. For å fange opp responsen må du være hundre prosent tilstede, og ha sansene veldig pålogga. Når jeg får til de tingene der tenker jeg at det er derfor jeg jobber her.
Et annet moment som kommer inn er det å kunne si unnskyld og beklage. For eksempel når jeg er for brå og for rask til å si nei til noe. Å reparere en vanskelig situasjon er viktig, her kommer det autentiske inn igjen. Å prøve å vise at dette ikke er hverken skummelt eller farlig. Det er også veldig tillitsskapende.
Vi må skape en sammenheng for disse barna på tvers av vaktordninger. Det er viktig å minnes og mimre sammen. Minne hverandre på øyeblikkene. De bor her på lånt tid. Vi går hjem. Kontinuiteten er viktig. Vi bryr oss om disse barna på heltid!
Å være den jeg er! Det er bra. Jeg tror folk vet hvor de har meg. Det er viktig å være forutsigbar. Å gjøre og være! Det er en kompetanse det å bare være sammen, møteøyeblikkene er viktigere nå enn noen gang, og det er mer fokus på det hos alle som jobber her. Man kan leve lenge på spontane tilbakemeldinger fra ungdommene når de er inne i det vinduet sitt der de uttrykker noe godt og fint og vil dele det. Eller når de deler noe som er trist eller sårbart.
Vi som jobber her er også gode på å dele disse øyeblikkene, spesielt etter krevende situasjoner. Vi støtter hverandre og lytter og blir forstått av kollegaer, det er gull verdt. Terskelen er veldig lav for å ta en prat om noe er vanskelig. Det er viktig å være helt ærlig med hverandre. Det har mye å si i forhold til den måten vi jobber sammen med hverandre på.
Jeg synes det er gøy å jobbe med folk! Inntoning og timing er også helt vesentlig. Det handler om det individuelle. At ikke alt passer for alle alltid. Det er mange nyanser å ta hensyn til her hele tiden. Ingen dager er like, og det liker jeg godt.
Og ingenting av det vi gjør er forgjeves selv om vi ikke ser det på lang tid, kanskje flere år. Noe av det fineste er når man møter igjen barn som har bodd her etter mange år. Og de husker det vi prøvde å få til, og takker.
Da tenker jeg: Dette er grunnen til at jeg fremdeles er her.
