Hvordan formes barns utvikling når følelsene får for liten plass, og språket ikke strekker til? Det fikk vi et dypt innblikk i, da Susan Hart ble invitert til Brusetkollens fagdag. Hun tok oss med på en reise inn i den neuroaffektive utviklingspsykologien, inn i det hun kaller Menneskemøtekompetanse, der struktur, samhørighet og møteøyeblikk er vesentlige ingredienser. Hart viste på et engasjerende og berørende vis hvordan vi formes av de komplekse samspill mellom arv, miljø og følelsesmessig utvikling. Hvordan regulering, relasjoner og emosjonell utvikling er avgjørende i arbeidet med sårbare barn – og hvorfor trygghet må komme før både læring og ytelse.
I snart fire tiår har den danske psykologen og forskeren Susan Hart arbeidet i skjæringspunktet mellom utviklingspsykologi, hjerneforskning og traumeforståelse. Hennes bidrag, særlig gjennom den nevroaffektive analyse og metode, har gitt et kraftfullt rammeverk for å forstå hvordan sårbare barn – og mennesker generelt – formes i samspill med sine omgivelser. Som et resultat av sin forskning og mangeårige banebrytende arbeid i feltet, sitter hun på en ren skattekiste av en verktøykasse i arbeidet med traumeutsatte mennesker. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer i mennesket, men hvordan erfaringer setter seg i nervesystemet og preger vår måte å være i verden på.
Når språket ikke strekker til
Moderne traumeforskning fikk et viktig gjennombrudd på 1970- og 80-tallet gjennom studier av Vietnamveteraner. Fenomener som granatsjokk og senere PTSD tydeliggjorde at samtaleterapi alene ofte hadde begrenset effekt. Mange av de traumatiserte manglet tilgang til språk for sine erfaringer, fordi sjokket – og også veien til mulig bearbeiding – var forankret i kroppen.
Denne erkjennelsen utfordret psykologifeltets sterke vektlegging av språk og kognisjon. Det autonome nervesystemet, lenge underkommunisert i psykologiutdanningene, ble synlig som en nøkkel til forståelse av både traumereaksjoner og regulering. Erfaringer setter seg ikke bare som minner, men som mønstre i kropp, affekt og samspill.
Et åpent nervesystem i et sosialt fellesskap
Mennesket fødes uferdig, med et åpent og formbart nervesystem. Nettopp denne sårbarheten gjør oss grunnleggende avhengige av andre. Personligheten formes i samspill mellom arv og miljø – gener og erfaring i kontinuerlig dialog. Hjernen utvikler seg i møte med den stimulansen og reguleringen den tilbys. Vi er biologisk disponert for tilknytning, og har gjennom hundretusener av år levd i gruppefellesskap der overlevelse og utvikling har vært knyttet til relasjoner. Å høre til og være integrert i et sosialt og kulturelt fellesskap er derfor ikke et tillegg til utviklingen – det er en forutsetning.
Med rundt 110 milliarder nerveceller, som hver kan knytte seg til opptil 10 000 andre, rommer hjernen enorme muligheter. men den formes alltid av det den utsettes for, og er helt avhengig av hvilken stimulans og regulering den får. Som Donald Hebb formulerte det: “Neurons that fire together, wire together. And survive together.”
Følelser – samfunnets glemte søster
Susan Hart beskriver emosjonene som «vårt samfunns glemte søster». I møte med barn og unge fokuseres det ofte på atferd, prestasjon og kognitiv forståelse, mens følelsesmessig utvikling får mindre oppmerksomhet. Vi snakker mye om følelser, men gjerne på et kognitivt nivå – tanker om følelser, refleksjoner over relasjoner. Det nonverbale, der følelsene faktisk bor, kan lett bli oversett. Vi tror vi kan tenke oss ut av det meste. Men som Hart påpeker: Kognisjon alene forandrer ikke nødvendigvis hvordan vi er i verden.
Nevroaffektiv analyse retter søkelyset mot ubalansen mellom emosjonell, motorisk og kognitiv utvikling. Når den emosjonelle utviklingen ikke støttes tilstrekkelig, øker risikoen for psykisk ubalanse. Dette kan gi seg uttrykk i symptomer og diagnoser – som igjen lett kan forstås isolert fra barnets relasjonelle erfaringer.
Diagnose – forståelse innenfra og utenfra
I dag ser vi en markant økning i psykiatriske diagnoser blant barn og unge. Statistikk viser en betydelig høyere forekomst av angst, depresjon, ADHD og autismespekterdiagnoser nå enn for bare ti, femten år tilbake. Diagnoser kan være nyttige som beskrivende verktøy, samtidig som de representerer et utenfraperspektiv: De sier noe om hva som er i ubalanse, men lite om hvorfor.
Nevroaffektiv forståelse inviterer til et innenfraperspektiv, der symptomer forstås som uttrykk for reguleringsvansker og relasjonelle belastninger. Å gi symptomet «et øre som kan høre» innebærer å møte barnet bak diagnosen, at vi lytter til det symptomet forsøker å formidle. Når barnets emosjonelle kompetanse ikke møtes – som i eksempler der barn forstår mer enn de voksne gir rom for – kan konsekvensene av dette forsterke både avmakt og utenforskap.
Regulering som nøkkel
Kjernen i arbeidet med sårbare barn er regulering. Selvregulering utvikles over tid og forutsetter langvarig samregulering med trygge, stabile omsorgspersoner. Susan Hart bruker metaforen karavaneføreren: en tydelig, forutsigbar voksen som viser vei, har full oversikt over et sammensatt bilde, holder rammen og er et skritt foran. Manglende rammer skaper utrygghet. Barn som ikke kjenner «ferdselsreglene», kan ikke forventes å følge dem. Uklare strukturer kombinert med irettesettelser kan føre til gjentatte nederlag. Løsningen er ikke autoritær kontroll, men tydelige rammer forankret i trygge og varme relasjoner.
Nevroaffektiv praksis arbeider på flere reguleringsnivåer:
Strukturell makroregulering, som organisering av rom og forutsigbarhet i forhold til hva som møter barnet, og hvordan barnet blir møtt.
Relasjonell makroregulering, som felles aktiviteter, lek og samlingspunkter, der den voksne anviser, anerkjenner og tar ansvar for å få den gode relasjon til å skje.
Disse nivåene legger til rette for mikroregulering – de avgjørende møteøyeblikkene der blikk, ansiktsuttrykk og affektiv avstemning skaper kontakt og trygghet i et synkroniserende samspill
Nærmeste utviklingssone og lekens kraft
Utvikling skjer best i det som er «mildt frustrerende» – i barnets nærmeste utviklingssone. For sårbare barn, som ofte har erfart mange nederlag, er det avgjørende å balansere støtte og utfordring. Omsorgspersonen må stille relevante utviklingsmessige krav tilpasset situasjonen og det individuelle barnet. Jo lenger man beveger seg utenfor barnets mestringsområde, desto større reguleringsinnsats kreves. Som den franske legen, psykologen og filosofen Pierre Janet sa det allerede i 1889: «Når erfaringer er behagelige, engasjerende, mildt frustrerende og ikke overveldende, blir de integrert i nervesystemet».
Lek, kreativitet og musikk spiller her en sentral rolle. Lek gir tilgang til glede, og i gleden bor ressurser som ofte er skjult bak det som kalles «problematferd». Lek er ikke et tillegg til utvikling, men en grunnleggende regulerings- og læringsarena. Gjennom lek kan også skam bearbeides. Skam er dypt smertefull, men fravær av skam kan være like problematisk. Skammens tvilling er stolthet, og regulering er nøkkelen til å bevege seg ut av skam og inn i relasjonell trygghet.
Kart og kompass, ikke en fasit
Den nevroaffektive analysen gir oss et kart og et kompass – men kartet er ikke terrenget. Den teoretiske forståelsen fungerer som et kart, en hjelp til å orientere seg i komplekse relasjonelle landskap, mens metodene gir retning i det konkrete spørsmålet: Hva gjør jeg nå? Samtidig må hver intervensjon skreddersys og tilpasses individuelt. Arbeidet forutsetter refleksjon over egne reaksjoner og hvordan man selv inngår i samspillet. Vi må våge å sette vår egen personlighet i spill, være oppmerksomme på hva som skjer i oss selv i møtet med den andre.
Kanskje er det, som Hart antyder, bedre å være «overbevisende feil enn tvilsom, men utrygg, riktig». For i møte med sårbare mennesker er trygghet, relasjon og regulering selve fundamentet. Alt annet bygger på det.
