Alex er en 25 år gammel kvinne, som har hatt en langvarig oppfølging i barnevernet. Hun har ikke bodd på Brusetkollen, men har akkurat avsluttet 7 år med ettervern der, hvor Lisbeth Eskedal har vært hennes nærmeste omsorgsperson siden hun fylte 18 år.
ALENE I MISTILLIT OG SAFE SPACE
Alex har en kompleks og sammensatt bakgrunn, med skilte foreldre fra ulik bakgrunn, fysisk og psykisk vold, og kompliserte familieforhold. Den ene forelderen har en annen etnisk bakgrunn, og dermed har kulturforskjeller også spilt en vesentlig rolle. Barnevernet kom inn i bildet da hun var 13 år.
– Opprinnelig ønsket moren min, som da var alene med tre barn, avlastning.
En samlet vurdering av flere forhold, blant annet økonomi og dysfunksjonell familiedynamikk endte med barnevernet tok over omsorgen, og veien videre ble om mulig, enda mer kronglete.
– Jeg opplevde at barnevernet bygget mistillit mellom meg og mor. Jeg fikk ikke besøke småsøsknene mine, og hadde ikke tilgang til resten av familien. Det ble vanskelig for meg å stole på voksne etter det. Jeg sto i utgangspunktet mye alene i ting. Oppfattet mye av det som foregikk, samtidig som det ble lagt lokk på, og ikke snakket om. Det var vanskelig å navigere når jeg så alt, men ikke ble fortalt noe direkte. Jeg var nok et fryktløst barn, ble tidlig selvstendig og tok valg og avgjørelser.
Jeg valgte selv å kutte kontakten med faren min, etter å ha vært hos ham annenhver helg helt til jeg ble 13 år. Jeg var i flere fosterhjem, en periode også hos min beste kompis. Men det funket heller ikke i lengden. Det tok tid å skjønne at det ikke var min skyld. Jeg syntes det var vanskelig å ta imot noe uten å gi noe tilbake. Da var det lettere å skylde på meg selv. «Familie funker ikke for meg». Gjennom den fosterhjemsopplevelsen fikk jeg bare bekreftet dette.
Etter hvert flyttet jeg på hybel i regi av barnevernet. Jeg ble hele tiden minnet om at jeg ikke hadde noen familie. Samtidig ville jeg fikse alt selv. Jeg trente 6 dager i uka, kampsporten var mitt første fristed, der jeg kunne hevde meg, og ingen stilte spørsmål. Innimellom her i disse årene har det vært både selvdestruktiv adferd og rus.
Å BLI SETT FOR DEN MAN ER
Jeg begynte på folkehøyskole, på ekstremsportlinja. Lisbeth kom inn i livet mitt da jeg var ferdig med det året, i 2019. Lisbeth var lyttende. Vi møttes først en gang i uken, men etter hvert ble det mer. Jeg lot henne hjelpe meg med praktiske ting, men fikset leiligheten selv. Jeg ønsket å ha den for mitt eget liv og bestemme selv der.
Jeg har alltid vært på tilbudssiden med å hjelpe andre. Det aller verste tenkte jeg var over da jeg møtte Lisbeth, men hun så at jeg ignorerte meg selv. Jeg fortalte mye til henne, ting jeg hadde holdt på med og fremdeles gjorde, ting jeg følte meg flau over. Da jeg fortalte dette var jeg redd for at hun skulle avvise meg, at hun skulle oppføre seg som om jeg var ekkel eller dum. Jeg overtenkte i forkant. Men jeg sa det jo fordi jeg ikke ville det skulle fortsette. Jeg følte jeg levde et fake liv, at ingenting var genuint. Lisbeth gjorde meg oppmerksom på andre aspekter ved det, at veien fra nummenhet til selvskading kan være kort. Hun dikterte aldri noe, hun bare introduserte meg for alternativer.
Jeg var mye mer lukket enn jeg trodde jeg var selv. Lisbeth var direkte. Jeg ble nødt til å tenke over det hun sa. Hun presset meg aldri. Jeg gikk til og med i terapi fordi jeg genuint ville bli et bedre menneske. Jeg klarte ikke å ignorere Lisbeths innspill.
Hun har gitt meg noe å sutte på, her og der. Og er den første personen som var betalt for å være hos meg uten at jeg følte på det. Jeg syntes jo alltid det var vanskelig å spørre om hjelp. Ville ikke være til bry. Hun fikk meg til å føle meg trygg på at jeg ikke var til bry. I etterkant kan jeg nok se at jeg var i overlevelsesmodus. Jeg ville ha en større posisjon i mitt eget liv. Hun hjalp meg med det.
Lisbeth fikk også fortgang i å undersøke en skade jeg hadde i ryggen, som viste seg å stamme fra et fall ned en trapp i barndommen. Inntil jeg ble kjent med Lisbeth, opplevde jeg mye gaslighting. Fra farmor, fra andre i slekta, fra helsevesenet og barnevernet. Men Lisbeth tok meg seriøst. Hun foreslo kiropraktor, MR av ryggen, var med til leger og sykehus og stilte alltid opp.
Jeg trente på tross av smertene jeg hadde. Det tok fire år fra smertene startet til skaden ble oppdaget, og jeg ble operert. Lisbeth var en kriger for meg. Smertene kom tilbake under pandemien. To skruer hadde løsnet, det var lite direkte oppfølging fra sykehuset. Ett år senere ble jeg operert igjen for tredje gang. Jeg kunne ikke se for meg at jeg noen gang skulle få et normalt liv igjen.
Lisbeth prøvde ikke å overbevise meg om at det skulle gå hverken bra eller dårlig, hun bare var der, pratet med meg, hørte på meg til jeg forsto at hun skjønte det. Vi måtte bare håndtere det. Det gikk ikke helt etter planen, jeg satt i rullestol i 3 måneder. Jeg alltid vært sterk i kroppen min og hatt en slags trygghet i det. Det var også en avgjørende faktor. Jeg har kanskje ikke alltid hatt så mye selvtillit, men stor self reassurance, det har jeg!
EN SERIE AV TRAUMER
Mitt forhold til meg selv er bra i dag. Det hadde det aldri vært det uten Lisbeth og den rollen hun tok. Det at hun klarte å lese hva jeg trengte. Jeg trodde jeg forsto selv hva jeg trengte. Men jeg hadde jo så lite verdi i meg selv. Jeg ble lett utnyttet, hadde ikke tillit til helsevesenet, med god grunn.
Lisbeth gjorde det så tydelig at det er verdt å kjempe for en selv, ikke bare fordi en «skal» men at det har positive konsekvenser for livet. Jeg har alltid tenkt disse tankene men jeg gikk nok rundt i blinde. Hun satte seg ned og lyttet til den jeg var. Og jeg kunne få den bekreftelsen fra en voksen jeg kunne stole på. Jeg har kjørt Lisbeth gjennom så mye. Hun prøvde aldri å overbevise meg om noe som helst. Hun bare gjorde meg bevisst på det. Vi er litt like kanskje? Midt i ettervernsperioden suste jeg rundt i Europa. Jeg kunne stole på at det hun sa ikke var for å skremme meg, men for å passe på at jeg kom trygt hjem igjen. Ting har klaffet veldig med oss.
Forskjellen på fosterbarn og barn som ikke er tatt hånd om av barnevernet, er muligheten til å komme hjem om man har helt «vanlige» foreldre. Sånn er det ikke med oss. Men jeg er takknemlig for at jeg har et forhold til mine biologiske foreldre i dag fordi jeg har hatt Lisbeth. Det var ingen rundt meg før henne som hadde en tro på at jeg kunne ha et forhold til dem. «Alt er mulig» sa hun. Hun gikk rett på. «Det skal vi få til». Hun stilte spørsmål om hvorfor, men når jeg gav henne grunnen stilte hun aldri mer spørsmål ved det. Den biologiske familien min og jeg er triggere for hverandre, men vi har en grei nok relasjon. Det er et håp jeg hadde.
Jeg har alltid vært sikker på at ting kan blir bedre. Det vanskeligste å få bekreftet var at jeg ikke hadde det så bra. Livet mitt var jo en serie av traumer.
Jeg er på et trygt og fint sted nå og er ikke redd for fremtiden eller hva den vil bringe. Men har nok en usunn toleranse for hva jeg tåler. Ettervernet har gitt meg større perspektiv på dette: Hvordan få til et funksjonelt liv. Jeg har jo ikke hatt så mye trøbbel med å fungere. Men har prokrastinert mye.
SULTEN PÅ LIVET
– Hva tenker du om lengden på ettervernet? Det har vart i 7 år?
– Ja. Det hadde ikke full effekt før to år siden – og selv da ville det vært vanskelig. For etter at tryggheten kom, som tok mange år, har jeg trengt at sårbarheten og alt jeg har kommet frem til skulle marinere og feste seg.
Underveis har jeg bodd med kjæreste i leilighet, så i kollektiv med 8 andre, det har vært rus, mye press, og mye overkompensasjon fordi jeg alltid har følt at jeg alltid har vært til bry.
Men de to siste årene har jeg fått et mer avslappet forhold til hendelser også. Hadde jeg blitt sluppet da, for to år siden, kunne det gått galt, at jeg ikke hadde forstått hele veien jeg har gått for å komme hit.
Samarbeidet mellom dem i teamet på Brusetkollen har vært så fint. Jeg så Tine ofte nok til at hun kunne følge meg. Det var alltid tydelig for meg at jeg kunne forholde meg til begge to. De har fått til noe magisk.
Nå er jeg bevisst mer til stede. Jeg gjør yoga og meditasjon, det fjerner angst og jeg stoler mer på meg selv i kroppen. Jeg har fått en styrke og trygghet i valgene mine, og jeg har et større syn fremover på hva jeg skal, hva jeg vil, og hva jeg kan få til. Men aller først skal jeg til Japan og jobbe der et år. Jeg venter nå på at visumsøknaden skal bli godkjent.
Lisbeth sa en gang: «Du er så sulten på livet»… Og det er sant. Jeg vil leve, oppsøke andre kulturer, språk, det gir meg liv og adrenalin. Som ekstrovert får jeg energi av andre mennesker. Jeg har sult på hva livet innebærer.
Det er skummelt å tenke på at jeg ikke skal ha Lisbeth mer på denne måten lenger. Når jeg lurer på om jeg tar riktige valg, så kan jeg høre stemmen hennes inni hodet mitt.
ETTERVERN HANDLER OM RELASJON, TILLIT OG TILGJENGELIGHET
Overgangen fra institusjon til voksenliv kan være brå og krevende. For mange ungdommer betyr det å gå fra en hverdag med faste rammer og tett oppfølging til å stå mer på egne ben – ofte uten et trygt støtteapparat rundt seg. Ved Brusetkollen er ettervernet derfor en avgjørende del av arbeidet.
– Alle overganger kan være utfordrende, men spesielt denne, sier Lisbeth Eskedal, som har jobbet ved Brusetkollen i 25 år og er i dag en del av det tverrfaglige teamet ved avdeling Satellitten. Brusetkollens ettervernsavdeling Sophie ble etablert tidlig på 2000-tallet og ble i 2025 innlemmet i avdeling Satellitten.
Mange av ungdommene våre har få eller ingen trygge omsorgspersoner utenfor institusjonen. Flere har opplevd brudd i relasjoner og har lav tillit til voksne. Derfor er ettervern først og fremst et relasjonsarbeid. Det handler om å være tilgjengelig og bygge tillit over tid.
EN VIKTIG OVERGANG
Ved Brusetkollen tilbys ettervern til de som ønsker det – både ungdom som har bodd på institusjonen, i fosterhjem eller kommer utenfra. God forberedelse er en viktig del av arbeidet.
– De som har bodd her, kjenner ofte til oss fra før. Vi samarbeider tett med miljøterapeuter og kontaktpersoner, og det gjør overgangen litt tryggere. Samtidig bruker vi tid på å bli kjent med hver enkelt ungdom og deres behov.
Lisbeth beskriver overgangen til voksenlivet som omfattende:
– Som 18- eller 20-åring forventes det plutselig at du skal håndtere alt selv. Det er mye ansvar og mange forventninger på én gang.
FLEKSIBEL OPPFØLGING
Ettervernet jobber annerledes enn en institusjonsavdeling. Oppfølgingen er mer fleksibel og tilpasses den enkelte.
– Ungdommene får telefonnummeret vårt og kan ta kontakt når de trenger det. De skal vite at vi er der for dem, sier hun. Sammen med ungdommene kartlegges behov og det lages individuelle planer. Vi er opptatt av at alle skal ha noe meningsfullt å stå opp til. Det kan være skole, jobb eller andre aktiviteter. Vi samarbeider blant annet med oppfølgingstjenesten og NAV, og hjelper ungdommene med å finne muligheter de kanskje ikke kjenner til.
MESTRING I HVERDAGEN
– Å flytte for seg selv innebærer mange nye utfordringer. Derfor jobber ettervernet tett med praktiske ferdigheter. Vi ser på alt fra matlaging og kosthold til økonomi, budsjett og døgnrytme. Dette er ting mange tar for gitt, men som ikke er en selvfølge for alle. Målet er å skape mestringsfølelse. Vi lager handlingsplaner sammen med ungdommene med utgangspunkt i barneverntjenestenes tiltaksplan og tilrettelegger slik at de opplever at de får det til. Vi heier på dem, og forsøker å støtte dem i deres egne mål og forventninger.
AKTIVITET SOM INNGANG TIL SAMTALE
Relasjonsbygging skjer ikke bare gjennom samtaler på kontoret. Ofte er aktivitet en viktig nøkkel.
– Det kan være lettere å snakke om vanskelige ting når man gjør noe sammen. Vi går tur, drar på kafé, rir eller øvelseskjører. Dyr, som hester og hunder, kan også være en fin motivasjon for å komme seg ut og være i aktivitet.
Samtidig peker Lisbeth på utfordringer mange unge møter i dag.
– Sosiale medier og gaming kan ta mye tid. Da kan vi sammen jobbe for å finne alternative aktiviteter og skape en bedre balanse i hverdagen.
VEIEN VIDERE
– Målet med ettervernet er klart: ungdommene skal bli selvstendige og klare seg på egen hånd. De fleste ønsker jo det. Men for å få til det, må de oppleve trygghet først. Ettervern tar tid, og det er viktig at vi er til stede gjennom hele overgangen.
Hun understreker betydningen av gode rollemodeller.
– Mange har ikke hatt det tidligere. Derfor handler mye av jobben vår om å være en stabil voksenperson og finne gode løsninger sammen med ungdommen.
For Lisbeth er det nettopp dette som gjør arbeidet meningsfullt:
– Vi tuner oss inn på hverandre og bygger noe sammen. Det er der endringen skjer.
