I FNs barnekonvensjon artikkel 31 kan vi lese følgende:
Lek er en menneskerett.
Alle barn har rett til hvile, fritid og lek. Og til å delta i kunst og kultur.
Lek og rekreasjon er essensielt for barns helse og velvære.
Lek stimulerer til utvikling av kreativitet, fantasi, selvtillit og mestringstro, så vel som fysisk, sosial, kognitiv og emosjonell styrke og dyktighet.
Lek er en hvilken som helst aktivitet eller prosess som barn selv igangsetter, den foregår når og der mulighetene finnes.
I slutten av august hadde Brusetkollen en fagdag der temaet var «Trygghet og utvikling gjennom lek og aktivitet». Fagkonsulent ved institusjonen, Sanam Henriksen Rognes, forteller her om hvor vesentlig lek er i miljøterapien, og utdyper temaet fra flere vinkler.
– Hvorfor er lek så viktig i miljøarbeidet, Sanam?
– Det er mange grunner til det, blant annet fordi når vi leker er vi i positiv affekt, og vi lærer bedre. Gjennom lek kan det oppstå en gjensidighet mellom oss. Istedenfor at miljøterapeuten blir subjekt og barnet eller ungdommen objekt, oppstår en subjekt-til-subjekt situasjon, som er mye heldigere, med større spillerom. Lek er jo en tilstand! Som inneholder nærvær, tilstedeværelse, engasjement, konsentrasjon, og en opplevelse av velbehag. Det er, som FNs barnekonvensjon har vedtatt, en menneskerett å leke. Det er essensielt for barn, lek stimulerer flere deler av hjernen, og er en inngangsport til relasjon. Den gir også mulighet til endring. Og vi snakker her om lek i en veldig vid forstand: Bare det å gjøre en aktivitet sammen med andre, spille spill, bake boller, dekke et bord, gå på tur, alt kan være lek.
NÅR LEK MÅ LÆRES
– I din presentasjon på fagdagen skriver du at lek er den optimale tilstand for utvikling, læring og endring, og at lek er den beste traumeterapeuten. Hva er det med lek som gjør den til dette?
– De barna som kommer til Brusetkollen, har veldig liten erfaring med å være i lek og relasjon. Lek er en type allmennkunnskap som de færreste av våre har med seg. De har ofte ikke hatt kapasitet til det, de har måttet ha fokus på overlevelse. Derfor er det så viktig at personalet, som er den viktigste ressursen på Brusetkollen, kan leke. «En terapeut som ikke kan leke kan ikke være en terapeut» sier Winnicot og jeg tenker at det er noe sant i det. Vi bruker oss selv som det viktigste verktøyet i arbeidet, og som voksen må du klare å bli engasjert. Personlige egenskaper, som for eksempel lekenhet, trumfer formell kompetanse.
– Siden barna som kommer til oss ofte ikke har hatt kapasitet til å være i «tilstanden» lek, bør ikke ambisjonene være for høye. Det holder ofte med noe vi vanligvis tar for gitt, at alle kan spille kortspillet Vri åtter for eksempel. Men sånn er det ikke hos oss. Den kunnskapen må læres, og repeteres, og til slutt kan det bli en ferdighet de mestrer. Så det spiller egentlig ingen rolle hva det er vi definerer som lek. Det er erfaringen det handler om – å dele opplevelsen med en annen trygg voksen som gjør at leken blir litt mer ufarlig.
Å SE SYMPTOMER SOM EN INVITASJON
Lek skaper også en allianse. Når vi gjør noe sammen blir det en inngangsport til en relasjon.
Uten en allianse/relasjon kommer jeg ikke i posisjon til barnet. Leken gir også mulighet til å se forbi symptomene, det er en øvelse både for terapeuten og barnet/ungdommen. I beste fall kan lek skape en trygg ramme for å uttrykke både positive og negative følelser. De fleste barna som kommer til Brusetkollen kommer med dårlige samspillserfaringer. Da er det lett
å havne inn i tvingende samspill, miljøterapeutene kan kjenne seg maktesløse, og føle at de ikke kommer noen vei. Så strammer vi inn på regler, vi blir mer rigide, det kan bli vondt og negativt og resultatet blir kravsituasjoner, istedenfor det vi prøver å få til: dette å være metoden, observere med et våkent blikk, og prøve å finne disse bitte små mikroøyeblikkene som ofte er en invitasjon. Det kan synes og høres negativt, men skrur du på blikket som ser symptomene som en invitasjon til samhandling, kan du møte det med en bedre respons. Du må se bak symptomet, og finne nøkkelen, ofte i et nei. Nei kan være et forsvar.
– Traumeutsatte barn har ofte få erfaringer av å være i tilstand av lek, det har som regel ikke vært rom for det. Vi mennesker er vanedyr og nye ting er ofte litt skummelt. Når du har få erfaringer med lek og være i relasjon med en annen så kan til og med leken være skummel for barnet. Som terapeut kan du lede an leken, kanskje med en annen voksen, og etter ti minutter med Boksen går, kan det hende at ungdommen får en følelse av at det ikke er så farlig, og våger å bli med.
– Likevel er en ting viktig å huske på: Ikke alle må gjøre det samme. Det de sier fra om skal tas på alvor. Men det er rom for at de prøver seg fram, til noe de liker å gjøre. I det øyeblikket man finner den nøkkelen, har man et utgangspunkt for å skreddersy leken mer, de opplever flyt, at nå har de det gøy, og glemmer seg selv.
VIRKELIGHET OG LIKSOM-VIRKELIGHET
– «Et barn som virkelig kan leke er aldri i fare for seg selv og kan tåle et symptom eller to», har den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott uttalt. Stemmer det med din erfaring?
– Ja, det stemmer. Å være i lekenhet er den optimale tilstanden. Den virkelige verden er jo nettopp dette: virkelig. I leken kan man øve seg på ting i en liksom-virkelighet. Det å være i aktivitet sammen er regulerende annen er regulerende. Da sitter man ikke rett overfor hverandre, men ofte side ved side, eller er i bevegelse sammen. Lek gir barna muligheter til å holde på med noe annet, og gjennom det fokusere og defokusere ved behov.
Vi har kanskje glemt å leke litt generelt. Lek er avgjørende for voksnes mulighet til endring og livsviktig for barns hjerneutvikling. Det velbehaget leken kan gi, kan barnet eller ungdommen nyttiggjøre seg senere i andre situasjoner.
På Brusetkollen har de hatt fokus på lek i hverdagen lenge nå.
– Det handler om selve lekenheten, og å utnytte de mulighetene vi kan. Vi kan bli enda bedre på det. Det gjelder å benytte enhver anledning. For eksempel når jeg forslo å bake kanelboller. Og e.n av barna sa «Jeg skal faen ikke ha kanelboller». Jeg oppfattet det som en invitasjon til samhandling og ikke en avisning eller et nei Det finnes noen som ikke vet hva kanelboller er, langt mindre bakt det noen gang. Og jeg kunne møte vedkommende på en annen måte enn det som er vanlig, ved å ikke avvise tilbake, men heller trygge barnet ved å snakke om hva han satt og så på telefonen sin. Slik at han turte å spørre meg «hva er egentlig kanelboller»?
– Leke kan man gjøre på nytt og på nytt, en ferdighet krever masse repetisjoner. Men leken gjør det gøy, og man glemmer at det egentlig er læring. Et godt eksempel på lek i miljøterapien er våre årlige sommerturer til Risør. Alle kjenner hverandre godt fra før, både barna og ungdommene og de voksne, men lek er lettere på tur, fordi alle ser hverandre i en annen rolle. Samtidig gjør vi det samme år etter år etter år. For barna og ungdommene vil helst gjenta det de er så glad i: Leke de samme lekene, ha de samme rutinene, gå de samme turene, reise til de samme stedene. Det er trygt og forutsigbart. Og gøy.
Sanams oppfordring er utvetydig:
– Man burde leke mye mer i hverdagen!