DEL 1:
Hvert år arrangerer Brusetkollen en barne- og ungdomskonferanse for beboere og ansatte. Omtrent på denne tiden setter en gjeng med barn, ungdom og ansatte av en helg, og reiser på en godt planlagt hyttetur der hovedtemaet er brukermedvirkning. Å kjenne på innflytelsen i eget liv, og være en aktiv påvirker i sin egen hverdag er hovedfokus og et av målene med konferansen. Anna Lam, fagkonsulent på avdeling Satelitten, har medansvar for planlegging og gjennomføring.
– En slik tur krever god forberedelse på så mange plan. Vi begynner planleggingsprosessen allerede tidlig på våren for høstens konferanse, med å informere og forankre arbeidet i ledergruppa. Den største jobben for miljøterapeutene er å motivere ungdommene til å delta. Og den viktigste delen av den jobben igjen, er å trygge deltakerne. Mange opplever at det er litt skummelt, man kommer tett på hverandre, skal overnatte, det er mye sosialt samvær, og det kreves en del av hver og en. Vi bruker god tid på dette, snakker om tidligere konferanser, viser bilder og smitter ungdommene med vårt engasjement.
Satelitten er en fag- og familieavdeling, og de som jobber der kjenner ikke nødvendigvis alle ungdommene så godt. Derfor prøver de å legge det opp slik at de som ønsker det får med en voksen fra sin avdeling. Alt for at ungdommene skal kjenne seg helt trygge.
– Det overordnede temaet er jo brukermedvirkning, og invitasjonen til å delta skal gjelde for alle. Målet er at de som blir med skal sitte igjen med en god opplevelse, og en følelse av mestring. Mange er redde for å binde seg, men man kan melde seg av igjen dersom man ombestemmer seg. Hvis det er helt nye ungdommer kan de kanskje være med neste gang isteden. Vi snakker med de som kjenner ungdommene godt i forhold til sammensetningen av gruppa. Det er også mulig å reise hjem igjen om det skulle bli for tøft. Vi reiser derfor aldri for langt av sted.
KOMFORTSONEN – DITT TRYGGE FENGSEL
De fleste av oss er komfortable nettopp i komfortsonen. Men mulighetene og potensialet ligger utenfor den. Våger du ta det spranget? Ungdomskonferansen har i mange år blitt holdt på samme sted, men i år har de leid hytter på Budor, i Løten kommune i Innlandet.
– Dette er en tur på tvers av avdelinger og vi ønsker å ha med deltakere fra både barne- og ungdomsavdelingene, i tillegg til barn i fosterhjem og ettervern. Dette kan være en utfordring i seg selv, da deltakerne ikke nødvendigvis kjenner hverandre. Foreldrerollen er også litt mer nedtonet, vi er mer på lik linje. I tillegg til å reise til et helt ukjent sted gjør alt dette sitt til at alle egentlig kommer litt ut av komfortsonene sine.
– Brukermedvirkning skal ikke styres, men vi trenger noen rammer og et program, samtidig som det skal være fritt. Så her er det en hårfin balanse.
NYE PERSPEKTIVER
– Vi har en del tilbakevendende temaer som ofte kommer frem i sluttintervjuene vi gjør når ungdommene flytter fra Brusetkollen, som vi tar utgangspunkt i for å hjelpe dem litt på veien. Vi etterspør hva de selv tenker er mest relevant, og oppfordrer også til å komme med innspill til helt nye temaer.
Det er viktig å gi alle mulighet til å bidra med det de er komfortable med, ut fra der de er. Alle skal med. Når vi jobber med temaene spilles det ball frem og tilbake, og da kan det være lettere å snakke uten for mange voksne. De kan føle seg friere til å komme med ting som er vanskelige om vi ikke er med.
– Enkelte av ungdommene er med for tredje år på rad denne gangen, samtidig som det er helt nye som aldri har vært med før. Og vi må ikke glemme at det er en hyttetur også, med mye kos og lek, oppgaver og teambuilding i tillegg til arbeidsøktene. Vi ser at når vi leker så er det mye enklere å bonde og å bli godt kjent.
DEL 2:
Vi snakker med Anna noen dager etter at hun har kommet tilbake fra Budor.
– I år var det åtte barn og unge og nesten like mange voksne, vi var syv voksne. Det var en god sammensetning av gutter og jenter, og fin balanse med deltakere fra ulike avdelinger og fosterhjem. Hver avdeling blir på et vis hver sin familie. Og på ungdomskonferansen får man et større perspektiv, familien blir utvidet. Det kan være krevende at de voksne sier forskjellige ting, samtidig som man får en forståelse av at flere kan ha det som meg.
De yngste deltakerne var 12 og 13 år, den eldste fyller snart 20.
– Hvordan gikk det da Anna? Ble forventningene innfridd? Hvordan var opplevelsene?
– Det var mange inntrykk, og har vært fint å lande litt. Alt i alt opplever jeg at det har gått kjempefint. Vi har vært på mange turer opp gjennom årene, og alle er forskjellige.
Det viktigste er målsettingen: Mestring og å kunne brukermedvirke. Det er jo alltid sånn at noen medvirker mer enn andre, og er mer aktive. Men vi fikk virkelig til mestringen. Så langt har jeg bare fått gode og positive tilbakemeldinger fra de som var med. Jeg er stolt over barnas/ ungdommenes innsats og veldig takknemlig for å ha fått en så fin og morsom tur sammen med dem.
LEK OG LATTER
Dette er jo en konferanse og ikke bare en hyttetur. Det kom masse bra frem gjennom temaene. Man pusher litt sine egne grenser, det kan virke utrygt men er samtidig spennende. Og vi lekte masse, noe som skaper trygghet og samhold i situasjonene og i gruppa.
Når vi jobber med temaene og snakker om erfaringene, beveger oss i det kognitive og vi snakker til den prefrontale delen av hjernen. Men når vi leker har vi mer fokus på sanseopplevelser og følelser, og vi er i de autonome og limbiske systemer. Vi ler sammen i øyeblikkene, føler en mestring sammen og kjenner et felleskap i det. Der har vi virkelig lykkes.
Det er alltid spennende å sette sammen en gruppe på tvers av avdelinger og alder. Vi lager mat sammen, deler måltider, bidrar i lek. Alle «fikk det til» på et vis.
Enkelte hadde ikke møtt hverandre før. Her er ungdommer med ulike utfordringer. Å bli kjent er en prosess der man ønsker å være raus og inkluderende, det er en læring i seg selv. Men det er samtidig en skjør balansegang, hver og en må finne ut av ting. Og ikke alt går smertefritt. Utgangspunktet er at alle må bidra, men blir det for vanskelig er det mulig å reise hjem selv om vi ønsker at alle blir her. Det handler ikke om manglende vilje men om manglende ferdigheter eller utrygghet. Det traumesensitive – og vår oppgave – handler om å se «bak» adferden, og forsøke å møte og tilrettelegge for ungdommene der de er.
Jeg hadde lagt opp en plan i forhold til at vi skulle leke mye, så jeg tok med en hel perm med masse forslag til leker, men så ser jeg at de tar initiativ til lek selv. Jeg kunne i grunnen bare legge vekk den permen, ungdommene hadde egne forslag og kjørte i gang. Vi hadde også satt av tid til å gjøre ingenting, ha fri/egentid, men selv da ønsket de å leke mer isteden. Det er ekstra gøy når ungdommene tar initiativ til ting. Da er det bare for oss å koble oss på og henge med.
Ingen av oss hadde jo vært på Budor før. Så turen startet med at alle fulgte gps’ene sine, men på tross av det, presterte vi alle som en å havne på feil sted. Dermed tok det litt tid til å sette i gang, men det skapte mye humor og en følelse av å være i samme båt, at alle hadde bommet på det første målet: Å komme frem. Resten av fredagen gikk med til å bli kjent, presentere seg og lage mat sammen.
ER DU TRYGG PÅ DE VOKSNE RUNDT DEG?
Vi jobbet bevisst i mindre grupper med temaene for at deltakerne skulle kunne føle seg friere i drøftingene. Vi satte opp grupper med få voksne, og helst ikke voksne fra egen avdeling.
Ett av temaene gjennom helgen var å komme litt nærmere hva en trygg voksen er. Her har alle ulike erfaringer. Dette er noe av det som kom frem:
En som er snill
En som er omsorgsfull
En som hører på hva jeg sier og tenker
En som trøster
En som er engasjert
En som er interessert i meg
En man kan stole på
En som vet litt om hva jeg skal si og ikke si (en som gir råd)
TELLER STEMMEN DIN?
Vi jobbet også en del med trygghet generelt, og hva det er for den enkelte. Noen opplever at «ingen voksne har ryggen min», eller kanskje at «én voksen har ryggen min». Det er viktig å ha noen, det behøver nødvendigvis ikke å være en av oss. Hvordan blir du hørt? I saken din? I livet ditt? På hvilken måte? Det vil arte seg forskjellig og endre seg ut fra situasjonen du er i, enten du bor på en avdeling, i fosterhjem, eller for deg selv i ettervernsfasen. Vi må stille relevante spørsmål og grave litt for å få frem alle nyansene.
Å bli hørt handler om alt fra matønsker og aktiviteter til en lyttende holdning fra de voksne i ansvarsgruppemøter. Noen opplever kanskje å ikke bli hørt i de mer formelle sammenhengene. Da må vi se på hele bildet. Barnevernet har flere hensyn å ta. Får du forklaring på hvorfor ting blir som de blir, og beslutningene som blir tatt?
Vi tok en runde mot slutten siste dagen, og oppsummerte litt, etter frokost. Alle fikk post it lapper og skulle skrive minst en setning om hva som hadde vært bra, hva du har fått til, og hva du tar med deg tilbake. Og da opplever vi at de beskriver alle disse møteøyeblikkene:
«Jeg har fått nye venner»
«Vi har spilt bingo sammen»
«Vi har lekt morsomme leker»
«Vi har skapt nye minner»
VERDIFULL EVALUERING
Å lande og lette er to sider av samme sak og funker ikke alene.
– Tanken er nå at vi skal dra rundt og snakke om konferansen avdelingsvis og fortelle om de erfaringene vi har gjort oss. Vi samler opp hovedknaggene, og sprer budskapet. Alle skal ha en mulighet til å medvirke. Mange av våre har aldri blitt hørt. Alle har ulike erfaringer.
Som voksne lager vi rammene og strukturerer en sånn helg. Samtidig ser vi tydelig at det samholdet ungdommene får seg imellom kan være sterkt. De er alle en del av et barnevernsystem, og har erfaringer gjennom det å bo sammen med andre enn sine «egne». Ungdommene kan gi hverandre den erfaringen selv. De sitter på en annen stol, og dette har en effekt som vi ikke rår over som voksne. Det ansvaret de selv tar på en sånn tur skaper mestring, samhold og relasjon.
De har også ofte et forum hvor de konnekter, kanskje går de på samme skole, de kan adde hverandre på snap hvis de finner tonen. Og to ganger i året inviteres de til Brusetkollen: Ved juleavslutningen og på sommerfesten. Brusetkollen er et større fellesskap som går utover avdelingen. Dette gjelder egentlig de voksne også, som jobber litt på hver sin tue. Det skapes bånd når man har vært på hyttetur sammen, og terskelen blir lavere for å kontakte hverandre på de ulike avdelingene.
En tur som dette illustrerer mye av det Brusetkollen er opptatt av, og er en del av det å sikre brukermedvirkning på ulike nivåer. Ungdomskonferansen gir oss noen erfaringer på hvordan et barn/ungdom klarer seg i en sosial setting med andre, noe som er en viktig forutsetning for å klare seg ute i verden. Vi ser både strev og ressurser hos den enkelte. Noen trenger mye støtte for å få det til, andre bare litt. Dette er viktig informasjon for å kunne tilrettelegge godt for det enkelte barnet/ ungdommen fremover.
