Eva Kristin Edwin Neerland er psykolog på Brusetkollen, og tilknyttet Satelitten fag- og familieavdeling. Hun jobber tverrfaglig sammen med de andre ansatte, og har, sammen med fagkonsulentene, blant annet hovedansvaret for analyse- og vurderingsdelen av all kartlegging som gjøres ved institusjonen. Kartlegging er uten tvil en nødvendig og nyttig metode ved en barnevernsinstitusjon, som inneholder mange forskjellige typer verktøy.
– Tidligere hadde Bufetat et «standardisert forløp» for barnevernsinstitusjoner. Dette på bakgrunn av at det kom frem at mange av ungdommene er lite kartlagt i forkant av et institusjonsopphold. Det er nå erstattet med det som kalles «Rammeverk for arbeid med barn og unge», og baserer seg på mye av det samme, forteller Eva.
– Vi har laget vårt eget opplegg her på Brusetkollen, i samsvar med det rammeverket. Her står barnets behov i sentrum. Gjennom kartleggingen ønsker vi å få inn flest mulige perspektiver. Det gjør vi gjennom en kombinasjon av mange elementer. Bildet blir mye mer helhetlig med flere typer verktøy. Vi ønsker å se hele individet, og finne ut hvilke behov den enkelte har. Hvordan trer dette barnet frem?
VERDIEN AV INFORMASJON FRA MANGE HOLD
Samtidig er det vanskelig å standardisere kartlegging. Vi jobber med historikk, observasjon, nevroaffektiv analyse, traumesensitiv kartlegging, tilstandsavhengig kartlegging, kartlegging av nettverk og ikke minst få tak i barnets egen forståelse og stemme. Det er vesentlig å få med informasjon fra alle arenaer barnet er på. Det er viktig at vi henter inn informasjon fra flere hold som skole, familie/fosterfamilie, helsesykepleier, fritidsklubb og andre offentlige instanser som barneverntjenesten og BUP. Tverrfaglig helsekartlegging som Bufetat har kommet godt i gang med gjør mye av det samme, og er et veldig nyttig verktøy for oss de gangene dette er gjennomført i forkant av et opphold hos oss. Det ligger mye verdifull informasjon i her. Vi bruker genogram eller nettverkskart til å hjelpe oss med kartlegging av familie og familieforhold. Hovedpoenget med å gå så bredt ut er å få et størst mulig bilde, for så å kunne spisse og tilpasse tiltakene til det enkelte barnet/ungdommen.
Å SE BAK UTTRYKKET
Vi benytter noen standardiserte skjema som KATES (Kartlegging av traumatiske erfaringer og symptomer/traumeplager) og ASEBA (Achenbach System of Empirically Based Assessment). Dette sier noe om barnets uttrykk, særlig ASEBA, om hva vi ser, som engstelse, utagering eller tilbaketrekning. Men ASEBA sier ingenting om hvorfor – årsakene bak det som kommer til uttrykk. TBO (traumebasert omsorg) handler om å kunne gå «bak» adferden og få en forståelse for det vi ser. Både historikk og samspillet mellom barna/ungdommene og miljøterapeutene i det daglige og observasjonene som blir gjort her, er helt vesentlig for å kunne hjelpe den enkelte. Det å lage en livslinje hjelper med å få oversikt over barnets historikk. Enten gjennom å tegne opp sammen med barnet eller for vår egen del på basis av den dokumentasjonen vi har. Da får vi kunnskap om hvilke erfaringer de har. Og med erfaringer menes ikke bare de negative, men også det den enkelte har av positive erfaringer i bagasjen. Hva har de lært av sine erfaringer? Hvordan håndterer vi manglende erfaringer? Et godt eksempel kan være måltider. Mange som kommer hit mangler rutiner og struktur i hverdagen og for eksempel det å kunne samle seg rundt et måltid. Hvilke strategier har de laget seg for å mestre og kompensere for sin manglende erfaring?
Ofte ligger det komplekse årsaker til grunn for atferden. Vår oppgave er å møte dette med mer nysgjerrighet. Vi prøver å se sammenhenger. Nevroaffektiv analyse, sammen med et blikk for det relasjonelle, er et godt verktøy inn i dette. Hvordan samsvarer det vi observerer i samspill på avdelingene, det rasjonelle og emosjonelle i hverdagen, med det vi kan hente ut av de ulike kartleggingsverktøyene? Hvordan søker barnet/ungdommen regulering? Klarer de å ta imot reguleringsstøtte? Hvilke belastninger og utfordringer har de hatt tidligere? Har de hatt noen form for reguleringsstøtte? Hva fungerer for den enkelte? Hvordan søker de selvregulering?
«KIDS DO WELL IF THEY CAN»
Tilstandsavhengig kartlegging ser nærmere på hvordan atferden ser ut når barnet/ungdommen er i sine ytterpunkter: Når de kjenner på mye stress, hvordan ser det ut? Hva blir vanskelig for dem å få til da?
Struktur og relasjon er noe de ofte avviser. Det er viktig for miljøterapeutene å ha en nysgjerrighet for hva som kan ligge til grunn, og aktivt prøve å forstå hvorfor. Kartlegging kan være en hjelp for miljøterapeutene til å ikke ta atferd og uttrykk personlig, men finne frem til gode løsninger. Hvordan kan jeg jobbe med å skape en størst mulig trygghet for deg?
Uansett: Kartlegging er fremdeles bare hypoteser. Det vi ser og aktivt observerer i hverdagene er mye viktigere enn å få ungdommene til å svare på skjemaene. Det vesentlige er å få oversikt over fungeringen her og nå, og hvordan deres erfaringer har bidratt til denne fungeringen. “Spørsmålsallergi” er et velkjent fenomen, ikke bare i barnevernsinstitusjoner. Mange klarer ikke å kjenne på følelser, og er ikke i stand til å uttrykke verbalt det som plager dem.
Samtidig skaper kartlegging en retning i arbeidet vårt. Noen ganger bommer vi, eller tingene endrer seg, og da justerer vi tiltakene underveis. Målet med kartleggingen er alltid å avdekke barnets behov, tilpasse tiltakene individuelt til gode for det enkelte barnet, slik at det får det beste mulige tilbudet, den beste hjelpen og muligheter for en god utvikling mens de bor her på Brusetkollen.
