Sanam Henriksen Rognes er utdannet barnevernspedagog. I august er det tjue år siden hun begynte sin karriere på Brusetkollen, som startet med et vikariat i en miljøterapeutstilling, og fortsatte med en liten vandring i systemet, med oppfølging av ungdom i ettervern, fram til hun for syv år siden ble konsulent i Satellitten, som er fosterhjemsavdelingen på institusjonen.
LYSET SOM IKKE SLUKKER
Ordet satellitt kommer fra latin og betyr opprinnelig «vaktpost». Men satellitten har flere oppgaver enn som så: Den skal observere, samle inn kommunikasjon, navigere, den lyser, synes på uendelig lang avstand, og går ofte i bane rundt et himmellegeme.
– Jeg er en av fem som jobber med å rekruttere og veilede forsterkede fosterhjem. I et forsterket fosterhjem er en av fosterforeldrene 100 % ansatt hos oss. Satellitten startet i 2001 som et prosjekt rundt forsterkede fosterhjem, eller som vi kalte det – «omsorgsbaser». Tanken var å sørge for et team rundt det enkelte barnet, med veldig tett og unik oppfølging. Fosterhjemmet har en del forpliktelser overfor Brusetkollen. De får individuell veiledning etter behov, men ikke sjeldnere enn hver tredje uke. I tillegg til gruppeveiledning én gang i måneden, deltar fosterhjemmene på temamøter og fagdager som også arrangeres månedlig. Alle avdelinger på Brusetkollen har også fire fagdager i løpet av året som er felles for hele Brusetkollen. Utover dette kommer annen oppfølging, som for eksempel samarbeidsmøter med skole, ansvarsgruppemøter og så videre.
TIDENES LENGSTE JOBBINTERVJU
Satellitten har per i dag 11 fosterhjem. Maksantallet er 20, og hver konsulent har inntil fem hjem å veilede. Rekrutteringsprosessen er omfattende.
– Vi pleier å kalle det tidenes lengste jobbintervju, når vi innkaller søkere som ønsker å bli fosterhjemsforeldre på heltid.
Vår «mal» er på tre timer per gang, og vi møtes minimum fem ganger. Det er en særdeles grundig utvelgelsesprosess der vi går gjennom søkernes egen historie, oppvekst, relasjoner, forholdet til deres egne foreldre og egne barn, tilknytning mm. Vi må vite at de må kunne stå i situasjoner som kan bli trigget ut fra deres egen historie. Dette er jo ofte ubevisst, ting man ikke alltid er klar over og dermed ikke er forberedt på. Vi begynner med å få en oversikt, et helhetsbilde, over familiestruktur, økonomi, boforhold, og går mer i dybden underveis. Vi er med og skaper relasjoner og allianser. Innimellom bytter vi konsulenter underveis, for å få nye øyne inn.
OMFATTENDE PROSESS
Det skal en del til for å bli et godkjent forsterket fosterhjem. Og prosessen med å tilby fosterhjemsplasser har også endret seg de siste årene. Tidligere fikk man et oppdrag fra bydel eller kommune ut fra et barn, og søkte en hjem tilpasset dette barnet. Nå har man
forhåndsgodkjente hjem som en matcher opp mot de ulike barn det søkes hjem for. Det er viktig at barnet passer inn i familien, og det legges mye vekt på å finne riktig match. Det er en svært byråkratisk prosess. Det må innhentes helse og politiattest, og referanser. Brusetkollen godkjenner fosterforeldrene, men de blir ansatt først etter at også barneverntjenesten har gjort sin godkjenning.
Å DELE I FELLESSKAPET
Men Sanam kan også fortelle om et spesielt godt og sammensveiset miljø blant de ansatte fosterforeldrene.
– Å være ansatt på heltid som fostermor eller fosterfar innebærer et felleskap med de andre fosterforeldrene i fosterhjemmene som ligger innunder avdeling Satellitten. De gir uttrykk for at de er fornøyd med dette fellesskapet, og understreker viktigheten av å møte hverandre. Alle vet hva denne jobben innebærer, hva det vil si, at på tross av for eksempel at opplysninger er taushetsbelagt, så kan man likevel drøfte både rammer og grenser, som utenforstående kanskje vil oppleve som rigide. Men innenfor fellesskapet møter man en inneforståtthet med dette. Avdelingen har tatt på alvor at det å være fosterhjem innebærer omfattende støtte på en rekke områder. Å tilhøre Brusetkollen og et kollegium bidrar til slik støtte. Hjemmene uttrykker også at det viktig at de har konsulenter å forholde seg til som kjenner dem og akkurat det barnet som bor hos dem.
Sanam og de andre konsulentene på Satellitten deler bakvakt seg imellom.
– Våre fosterforeldre liker det at vi har små forhold og jobber såpass tett. Konsulentene kjenner både barna og familiene godt. Det er en trygghet for dem å vite at de alltid kan få tak i noen, når som helst på døgnet.
GOD VEILEDNING GIR SYNLIGE RESULTATER
Satellitten arrangerer fosterhjemshelg en gang i året der den ansatte fosterforelderen inviteres med sin partner til et opphold på hotell sammen med konsulentene, der både sosialt samvær og faglig innhold står på programmet.
– Som konsulent i Satellitten får jeg veilede fosterforeldrene, og hjelpe dem til å få det til å fungere i sin familie. Jeg er mye på farten, men det har vært litt annerledes under pandemien. Jeg drar vanligvis hjem til fosterhjemmene, de individuelle veiledningene foregår hos dem. Det er jo et slags «offentlig» hjem all den tid vi har en ansatt fosterforelder der. Det er fint å oppleve at de får det til, og veldig givende å se hva endrede omsorgsbetingelser gjør.
AKTIV FAGNERD
Den erfarne barnevernspedagogen har vært mye på farten tidligere også. Etter videregående reiste hun til Reims i Frankrike, for å lære fransk i boblende omgivelser. Det er jo her champagnedistriktet befinner seg! Hun skylder på sine frankofile foreldre, og muligheten for å bo hos deres venner fra studietiden i Sorbonne. Når det blir mulig å reise igjen, drømmer hun om en tur til den franske rivieraen. Hun er en aktiv type, som elsker både nedoverski og bortoverski, og gjerne skulle ha fortsatt å spille fotball dersom en idrettsskade ikke hadde satt stopper for det. Men hun har tre barn som alle har tatt over den ballen, mens hun selv har satt i gang med yoga. Sanam er både klassekontakt og aktiv i ulike grupper, og opptatt med organisasjonsarbeid. Hun er hovedtillitsvalgt for FO på Brusetkollen, og beskriver seg selv som en fagnerd i tillegg.
– Jeg har tatt videreutdanning i kognitiv terapi og i barnevernfaglig veiledning, og holder nå på med et studie i barn og unges psykiske helse, der man etter endt løp på 2 ½ år blir godkjent som spesialist og kan jobbe med for eksempel utredning. Dette studiet er tverrfaglig, og gir meg en helhetlig forståelse.
Sanam veileder også en del av miljøpersonalet på de forskjellige avdelingene på Brusetkollen, og trives med alle sine oppgaver.
SATELITTFERIE PÅ SØRLANDET
– Brusetkollen består jo blant annet av en stor gammel gård på Askers fineste tomt, og vi i Satellitten holder til i den gamle ombygde stallen. Jeg liker å ha kontakt med barna og ungdommene også, det vil alltid bo en miljøterapeut i magen min, tror jeg. En gang i året reiser vi med alle fosterbarna på en ukes ferietur, til Jegertunet, som ligger mellom Risør og Kragerø. Våre forsterkede fosterhjem har en ordning med avlastning en helg hver tredje eller fjerde uke, hos godkjente besøkshjem eller biologiske besteforeldre, annet nettverk, familie eller venner av fosterfamilien. I august organiserer vi en uke med barn og unge i fosterhjem, og konsulentene på Satellitten reiser med alle barna vi har ansvaret for på tur. Det er en fin uke. Og det fineste er når de eldste fremdeles vil være med, enda de nesten er blitt voksne. Turen bidrar til at konsulentene danner gode relasjoner med de unge som de følger opp, samt får kunnskap og innblikk i de ulikes behov for tilrettelegging.
– De gir meg mye å jobbe med her. Det er mange måter å fornye seg på, det behøver ikke nødvendigvis å bety at man må bytte jobb. Jeg har et godt arbeidsmiljø, med god faglig utvikling.
DE SMÅ ØYEBLIKKENE ER DE STØRSTE
Hun forteller videre at hun alltid har likt å være sammen med barn. Helt siden hun var liten hadde hun lyst til å hjelpe barn i Afrika, men det har foreløpig ikke blitt noe av.
– Enn så lenge blir jeg her. Jeg liker å jobbe med mennesker, og føler at jeg har noe å tilby.
Jeg møter mange mennesker jeg ellers ikke ville ha møtt. Jeg kjenner at jeg bruker meg selv, og det gir mye tilbake, sånne små øyeblikk du aldri glemmer. En som kommer inn som en avvisende fjortenåring, og ikke ønsker å være i fosterhjem, klarte til slutt å gi fostermoren sin en klem, det tok fem år. Det er veldig fint å få oppleve. Å se at ungdommene klarer seg fint, at de får vitnemål etter lengre skolegang enn mange andre. I det hele tatt å få være vitne til disse milepælene som ofte har virket umulige i deres øyne, som å ta førerkort, eller skaffe seg hybel med egne oppsparte penger til depositum, sånne ting. Ofte ser man ikke resultater før de blir en del eldre, gjerne godt opp i tyveårene. Vi vil gjerne at det skal være en rød tråd gjennom oppholdet i fosterhjem og videre i livene deres. Det handler så mye om relasjoner. De kan bo i fosterhjem til de er 20, og får som oftest ettervern eller en form for oppfølging, men ikke alltid direkte fra Brusetkollen. Akkurat nå har vi kapasitet til det, og det kjennes fint å kunne følge hele veien, fullføre løpet så langt det er mulig.
Men aller mest dette: At man ser at de har fått noe i den sekken sin som de kanskje ellers ikke ville fått.
