NÅR BARNEVERNET LUKKER DØREN OG ÅPNER EN ANNEN

Bilde1

Connie er en 26 år gammel kvinne med allsidige interesser, alt fra friluftsliv og natur til spill, filmer, skriving, dans og sang. Men mest av alt elsker hun dyrene sine: Hundene Melina og Lexi, og de tre kattene Solan, Armani og Leoline. Connie har mange familiemedlemmer rundt seg som hun beskriver som rause og støttende, åpne og hjertevarme. Men hun har en spesiell historie i sin håndbagasje: Connie har levd over halve livet sitt i barnevernets varetekt. Når Connie forteller om sin fortid, er det svært reflekterte betraktninger, og med en sjelden evne til å se en sak fra alle sider.

FLYTTET MYE

– Moren og faren min ble skilt da jeg og lillebroren min var sånn to, tre år gamle. Det er bare ett år mellom oss to. Pappa ble alenefar, og vi bodde flere steder opp gjennom de første årene så vidt jeg kan huske: Florø, Hønefoss, Moss, Vestby og Nittedal. Moren min slet med rusavhengighet, og mistet foreldreretten både til min halvsøster, min bror og meg og en halvbror jeg fremdeles ikke har møtt. Halvsøsteren min er åtte år eldre enn meg, og ble adoptert av et par som også ønsket å ha meg, men det var dessverre ikke mulig pga sykdom. I tillegg ønsket niesen til adoptivmoren til min halvsøster sammen med hennes mann å adoptere både lillebror og meg, men da mor ikke møtte opp til et møte, så fikk far foreldreretten og kontakten med dem ble brutt. De hadde alle masse kjærlighet og omsorg, og var sterke ressurspersoner i mitt liv på den tiden, jeg har gode minner fra tiden hos dem.

Vi mistet kontakten i flere år før vi omsider møttes igjen og det ble en herlig gjenforening. Siden har vi holdt kontakten mer eller mindre, og jeg var blant annet med å besøke min storesøster i Polen. Jeg har så mange gode minner fra jeg var liten og besøkte dem annenhver helg. Jeg elsket å bade i badekaret, vi så på Karius og Baktus, vi sang barnesanger, gikk på tur å så på hester i nærområdet, og jeg fikk masse fin tid med storesøstra mi. Og jeg opplevde god, viktig omsorg fra hennes adoptivforeldre, mine gudforeldre. De gjorde alt godt de kunne for meg, og en sånn kjærlighet og omsorg tror jeg gjorde opp for litt av den omsorgssvikten fra mine foreldre.

SKILT FRA LILLEBROREN

– Den høsten før jeg fylte åtte år, ble broren min og jeg hentet ut av barnevernet. Pappa hadde alkoholproblemer før vi ble født men tok seg sammen etter det, men så ble det rom for en ny avhengighet hvor han byttet ut flasken med bibelen, for å si det sånn. Han var voldelig og tok bibelordet om å tukte sine barn helt bokstavelig. Etter samtalen med barnevernet kom vi rett til Brusetkollen, der vi sov et par netter. Så kom vi sammen til et beredskapshjem i Svelvik. Men etter hvert ble broren min flyttet derfra og inn i et annet beredskapshjem i Drammen.

I ettertid er det kanskje det eneste jeg har noe å utsette på i forhold til barnevernet: At vi ble splittet. Vi var så små, og hadde bare hverandre. Men vi gikk begge en periode på Brusetkollen skole, så da fikk vi se hverandre littegrann.

Slik gikk det året, og så ble det høst igjen. Og barnevernet fant et fosterhjem til meg, på en gård på Hadeland med hund og katt og hest. Det var det eneste ønsket jeg hadde, å få være på en gård med dyr. Fostermoren min var alenemamma med to biologiske barn som ble mine fostersøsken, og som var 6 og 9 år eldre enn meg. Brusetkollen kom inn i bildet igjen, og samarbeidet med fosterhjemmet.

Seks og et halvt år fikk jeg der. Jeg ble en del av familien, de tok meg inn med åpne armer. Jeg gikk på ti ridekurs, jeg fikk egen ponni, vi dro til Danmark og Skagen, vi tok i mot redningshunder fra Spania, var fosterhjem for katter fra dyrebeskyttelsen, det var mange middagsselskaper med den fine familien deres, sommerkvelder på terrassen og hvor jeg kunne bade i bassenget og mye mye mer, ren idyll var det når det var bra, som det var brorparten av tiden.

SOMMERTURER TIL SØRLANDET

Brusetkollen arrangerte sommertur til Risør hvert år med de fosterbarna som hadde anledning til å bli med. Så da møtte jeg broren min igjen. Det var hyggelig! Han var også på besøk hos meg på gården. Det ble veldig spesielt når vi møttes, for det var jo ikke så ofte. De sommerturene var så herlige! Det var så fint gjort av Brusetkollen. Vi hadde jo ikke sånne typer opplevelser fra vår biologiske far. Jeg synes Brusetkollen alltid har vært så rause. Pål var en av dem som var der da vi kom dit første gang. Han var sånn som tok oss med, og har hjulpet meg mye. Jeg valgte jo å bli i barnevernet til jeg var 23 år. Og vi har kontakt den dag i dag. Det er jeg veldig takknemlig for.

Connie forteller at hun leste saksmappen sin første gang da hun var 18 år, og at hun hadde særkontakten ved sin side da det skjedde.

– Det var rart å lese om meg selv fra et annet perspektiv, og se hva andre visste som jeg ikke husket eller visste eller forsto selv. Jeg har vært heldig med de jeg har møtt i barnevernet. Det virker som de har genuint brydd seg. Jeg har RTF (reaktiv tilknytningsforstyrrelse) og opplever at det kan være vanskelig å stole på folk. Men folka på Brusetkollen var alltid støttende, jeg kunne bare ringe dem, når som helst.

FRA HADELAND TIL OTTO

Da Connie ble femten år gammel, flyttet hun fra fostermoren og inn på avdeling Otto på Brusetkollen.

– Jeg kunne nok blitt på Hadeland, men som ungdom hadde jeg behov for å teste grenser, og det ble litt mye for begge. Otto var ikke helt klargjort da jeg kom, så Paal åpnet hjemmet sitt for meg en ukes tid mens de ferdigstilte Otto. Jeg har veldig god kontakt med fostermoren min i dag, det endte godt. Jeg bærer ikke noe nag til henne på noen måte.

– Du har så reflekterte velfunderte holdninger…

– Ja, jeg har jo hatt noen år å tenke på da, ler hun.

Da Connie ble 17 år flyttet hun ned på treningshybelen i Ottohuset.

– Det kom og gikk litt folk i de tre årene jeg var på Otto. Jeg fikk en god venn der som var nesten tre år yngre enn meg. Vi ble litt som søsken, noen ganger gikk det en kule varmt, men vi spilte Fifa også. Det har vært litt turbulent til tider, det er jo helt naturlig. Brusetkollen arrangerte ungdomskonferanser, der flere ungdommer fra ulike avdelinger og noen fra fosterhjem samlet seg enten på en hytte eller et annet hus med overnatting. Det var fine sammenkomster, hvor vi snakket om både positive og negative ting. Alle opplever jo ting forskjellig, og der kunne vi komme med tilbakemeldinger som ble tatt hensyn til, hvordan ting kunne gjøres annerledes for at det skulle funke bedre.

DOBBEL FAMILIE

– Før jeg flyttet fra fosterhjemmet trodde jeg at institusjon ville være litt iskaldt i forhold, med mange folk av og på vakt, ikke så nært som i et fosterhjem. Men jeg ble positivt overrasket. Jeg ble glad i alle som jobbet der jeg! Halvparten av livet i barnevernets omsorg er jo lenge. Jeg reflekterer mye. Og har hørt mye stygt om barnevernet i media for eksempel. Men jeg sitter med en helt annen erfaring. Da jeg ble 18 flyttet jeg ut i egen leilighet på Høn, da var det avdeling Sofie som hadde ansvaret. Jeg har hatt flere særkontakter og det blir som en type familie det også. De gav meg en stor trygghet.

Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten barnevernet. Selv er jeg troende den dag i dag til tross for at jeg har fått høre at man skulle brenne i helvete hvis man ikke trodde på Gud. Jeg vet ikke helt hvordan faren min ser på dette selv nå. Han var alenepappa den gangen, med sine egne problemer, selv om jeg ikke forsvarer det. Og selv om jeg tenker at han var glad i oss. Men han håndterte ikke to barn alene. Jeg har litt kontakt med pappa nå. Det har vært en mer ålreit periode igjen, og jeg forsøker å holde samtalene på det vi er enige om.

– Halvsøsteren min ble det ordentlig folk ut av, holdt jeg på å si, fortsetter hun leende. Hun har fått bedre muligheter, kanskje fordi hun ble adoptert såpass tidlig. Hun flyttet til Polen og ble lege, og bor og jobber i Trondheim, med egen praksis der. Jeg er veldig stolt av familien min. Pappas mor, søster og hennes sønn ble mine nærmeste. Bestefar levde helt til 2008. Han kjørte oss frem og tilbake på besøk. De var alltid til stede og hjalp alle oss i familien. Broren min måtte ta avstand fra alt det religiøse. Jeg følte meg litt midt i mellom, følte at jeg både måtte være på pappas side, og samtidig beskytte broren min. Faren min har mye positivt ved seg, det føler jeg generelt med hele familien, alle har alltid åpnet hjemmet sitt og vært gjestfrie, og også for fostermoren min, ansatte i barnevernet og i Brusetkollen, og alltid vært der for meg i alt. Det er en sjelden egenskap tenker jeg, å klare å vise nestekjærlighet selv i en vanskelig situasjon og posisjon.

Alle i min nærmeste familie har opplevd en del vondt, men fy søren så sterke de er. Tanten min har et hjerte av gull, hun ser alle rundt seg og gir så mye av seg selv. Hun er en klippe som har vært god å ha i ryggen igjennom mine år under barnevernet. Og bestemor som i alle år har vært en sterk dame og et lim i familien, så omtenksom og kjærlig.

I voksen alder skjønner jeg at Brusetkollen måtte skjerme lillebroren min. Broren min er så god og snill til tross for alt han opplevde som barn. Han har alltid hatt et glimt i øyet, latteren har sittet løst, og han interesserer seg for mye.

Med moren min er det også litt av og på. Å forvente en mor-datter relasjon etter at den har vært helt fraværende i mange år er jo litt utopisk og urealistisk. Jeg vet ikke hva hun tenkte den gangen hun fikk broren min og meg. Hun synes nok det er vanskelig å innrømme, at det ville bli for mye og vanskelig, når hun hadde nok med seg selv. Kanskje tenkte hun at det skulle gå bedre denne gangen.

Dame med hund

VELGER DET POSITIVE

Jeg har en fetter som er seks år eldre enn meg, som ble rammet av en alvorlig sykdom da han var 14. Han ble også veldig reflektert gjennom det, og valgte å gripe livet. Sykdommen gjorde at han fikk et nytt perspektiv på livet, han er også en tvers gjennom god person. Han ble nesten mer som en bror enn en fetter, og det er han fremdeles.

Jeg hadde en annen fetter også, som skal ha mye av takken for at jeg fremdeles kjemper for et bedre liv og en fremtid for meg selv. Vi må leve for de som ikke kan, har jeg tenkt, samtidig som savnet er enormt. Men han skrev til meg da jeg bodde på Otto og hadde det turbulent, (jeg var jo tross alt tenåring). Det han skrev traff mye mer da han døde nesten to år senere «du må være flink spesielt med deg selv, fordi du trenger virkelig det beste og det som passer deg» og «du kan være deg selv med meg og være ærlig, jeg gir som regel f men jeg bryr meg om deg og din framtid, men jeg tror du vil takle det uansett». Og jeg så ikke da hvor mye det betydde at han trodde på meg, men det minnes jeg ofte i dag, og er blitt enda en grunn for å ikke gi opp.

– Det er viktig å bygge opp tillit og ha en god relasjon til biologisk familie så lenge det er trygt Og at vi kan møtes i familien uten foreldrene våre. Familien min er veldig åpne og hjertevarme.

HJERTEFOLKA

Hva er det som har hjulpet deg best og gjort mest inntrykk på Brusetkollen?

Det er de folka som jobbet der. Hjertet deres var med. Det virker på meg som alle var av samme kaliber. Jeg kunne blitt veldig skuffet, men det ble jeg aldri. De levde opp til mine forventinger alle sammen i fullt monn og mere til. Jeg synes nesten alle var sånne som skilte seg litt ut. Så mange forskjellige fine folk, nydelige personer. Jeg fikk være med på mye sammen med dem.

Jeg har skrevet brev til særkontaktene mine, og fortalt hvor mye de betydde for meg. Vi har hatt litt kontakt i ettertid også, Otto-familien. Det var veldig koselig. De lagde en bok da jeg flyttet ut, med ting vi hadde gjort sammen, og det var skrevet hilsener fra hva de husket mest med meg, episoder og minner. Den har jeg ennå og vil komme til å ha livet ut.

– Hvilke utfordringer hadde du der da?

Det som var vanskelig eller utfordrende følte jeg at jeg hadde skyld i selv, typ teste grenser, eller at jeg ble sinna fordi de måtte sette grenser, når jeg ser tilbake på det. Jeg kan ikke komme på noe som jeg opplevde som direkte dårlig, dessverre altså, ler hun.

Connie har de siste fire årene jobbet i REMA 1000. Hun beskriver at det har vært litt turbulent psykisk. Hun sa opp høsten 2021, og har tatt en pause.

– Jeg vil fokusere på å bli bedre psykisk igjen, at det er mer på plass før jeg hiver meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg går i terapi hos Psykisk helse. Vi samtaler og jeg får litt verktøy til å håndtere det som er vanskelig og utfordrende. Jeg har jo også perioder hvor det er kjipere. Men jeg har fått til en del. Man må bare ikke sammenlikne seg med mannen i gata. Hus og hjem og alt på stell behøver ikke å være veien for alle. Jeg synes jeg har fått til mye, men det er lett å glemme når de mørke tankene kommer. Jeg har aldri følt at jeg har passet inn i de typiske klikkene, men har heller aldri hatt behov for å være en i mengden. Men samtidig må man jo passe litt inn også.

BEREDSKAPSHJEM FOR DYREBESKYTTELSEN

Connie har en drøm om å bli dyrepoliti. Men det betyr seks år på skolebenken, og hun liker det praktiske framfor teori.

– Jeg er litt utålmodig av meg, og veldig glad i dyr, så jeg vil sikkert føle frustrasjon av å se folk som ikke behandler dyr bra… Men jeg er i hvert fall beredskapshjem for dyr, en type frivillig fosterhjem for dyrebeskyttelsen, i tillegg til at jeg har mine egne hunder og De betyr mye for meg. Jeg hadde alltid en drøm om å få hund, og det fikk jeg til! Katt fikk jeg også, allerede mens jeg bodde på Ottohybelen.

Det tror jeg er det eneste Pål (red.anm: ansatt på Brusetkollen) ikke har vært med på, humrer Connie.

– Men Pål har jo engasjert seg veldig for min bror og meg, og vært en vital del av vår oppvekst vil jeg si. Et stort hjerte som har plass til mange. Trygghet er ett nøkkelord når det kommer til spesielt barnevern og slike institusjoner, og Pål er definisjonen på trygghet. Jeg følte meg trygg på at brodern hadde det bra når Pål hadde ansvaret. Vi var aldri alene, selv om det kan ha føltes slik under omstendigheter til tider. Vi ble sett.

Nå bor jeg på Nesbru. Jeg ble samboer med kjæresten min i 2017. Nå er vi bare venner, men bor fremdeles sammen og det fungerer.

Jeg er nok et resultat av alle rundt meg, selv om det sikkert kommer noe innenfra også, sier Connie ettertenksomt.

Å VITE AT VI LEVER

– Hvor ser du deg selv om fem år?

– Det er litt vanskelig å svare på egentlig. Jeg har ett motto: Én dag av gangen, for det er på en måte slik jeg kan takle livet, i hvert fall pr i dag. Men det jeg vet er at jeg håper at jeg har det godt med meg selv. Jeg kan leve lenge på kjærligheten til familien og dyrene mine tror jeg, uten så er jeg redd jeg ikke hadde vært her. Selv om det høres og er dystert så må fokuset være på at jeg er her, jeg lever nå… og veien blir til mens jeg går.

Livet er en gave, og jeg håper jeg kan klare å leve det ut og ha mye fint å se tilbake på når jeg blir gammel. Jeg har jo allerede på en måte opplevd nok for en livstid, men det er livet for meg egentlig: nye opplevelser og lærdommer. Jeg ville ikke vært for uten, selv det vanskeligste faktisk, hvor rart det enn kan høres… men det er vel sånn vi vet at vi lever.