Silje Daub hadde arbeidet ett år som miljøterapeut på Brusetkollen før hun tok det store spranget og ble avdelingsleder. Veien hit har vært fylt av mange år med utdanning og praksis, både i første-og andrelinje. I bunnen ligger et sterkt ønske om å kunne hjelpe utsatte barn og unge, og tilrettelegge for et best mulig liv for dem ut fra den situasjonen de er i.
– Jeg har nok alltid vært et omsorgsmenneske, forteller hun.
BOR IKKE ALLE BARN HJEMME?
Silje ble selv født i Sveits, har fransk far og norsk mor, og er tredje barnet i en søskenflokk på fem. Da Silje var fem år gammel flyttet familien til Nesodden, der hun vokste opp.
– Jeg var sånn som alltid passet barn i gata der jeg bodde, og har bestandig vært opptatt av at folk skal ha det bra rundt meg. Jeg tror jeg var 14 år første gang jeg fikk kjennskap til at man kunne bo på en barnevernsinstitusjon. Jeg besøkte den via en bekjent, fikk mitt første innblikk i hva dette kunne innebære. Jeg husker jeg tenkte allerede den gangen at det kunne være spennende og fint og veldig givende å jobbe et sted som det.
BACHELOR PÅ LILLEHAMMER
Silje forteller videre at dette hele tiden lå i bakhodet, og etter videregående begynte hun å jobbe i barnehage. Der ble hun i to år, før hun flyttet til Lillehammer for å ta en bachelor og utdanne seg til barnevernspedagog. Under studiene hadde Silje praksisperioder både i barneverntjenesten og på Tyrilitunet, der ønsket om å jobbe som miljøterapeut ble forsterket.
– Jeg ønsket definitivt å jobbe i felten, å være en støtte rett inn i miljøet. Mens jeg studerte søkte jeg jobb på Klokkergårdenstiftelsen, og kunne begynne der straks jeg var ferdig med studiene. Klokkergården er en rus- og adferdsinstitusjon på Flisa, der turnusen var 14 døgn på, og 14 døgn av.
UNIKT FELLESKAP
– Det høres intenst ut?
– Det var det også. Men jeg kjente at dette hadde jeg lyst til å gjøre, det var veldig riktig i livet mitt da. Vi fikk utrettet mye i den tiden man var på jobb, og kunne følge opp situasjoner over tid, istedenfor hvis vi skulle gått hjem klokka tre. Det var også et unikt, stort fellesskap med kolleger, nesten som et slags kollektiv. Etter at man hadde jobbet der i to år, hadde man jo faktisk bodd på jobben i et helt år… Det var en fin og spesiell periode. Jeg har fortsatt kontakt med noen av ungdommene fra den gangen. Det var mitt første møte med å være i deres virkelighet over tid.
Silje beskriver en oppvekst der livet aldri har stått stille, med foreldre som har oppmuntret til kreativitet og til å være i bevegelse.
FØRSTELINJETJENESTE I GAMLE OSLO
– Jeg tror det har preget meg i positiv retning. Etter de to årene på Klokkergårdstiftelsen begynte jeg å jobbe i barneverntjenesten i Gamle Oslo. Jeg hadde flere års realkompetanse fra andrelinja, og hadde samarbeidet mye med barneverntjenesten. Jeg hadde en del erfaring jeg ønsket å bruke klokt selv som saksbehandler, og et ønsket om å få den kompetansen fra førstelinja. I tillegg fristet det med dagjobb og ikke turnus. Gamle Oslo var en spennende bydel å jobbe i, relativt belastet, med mange krevende situasjoner og stort spenn. De hadde en del satsningsområder, jeg trivdes veldig godt der og ble i seks år.
Silje kommer med et hjertesukk i forhold til media og håndtering av kompliserte saker.
– Man hører som oftest bare om de sakene der det har blitt tatt feilvurderinger. Vi hører sjelden eller aldri om de vellykkede sakene i media. Sakene er ofte sammensatte, men de fleste er hjelpetiltak basert på frivillighet. Det er for eksempel mødre som selv kommer for å få støtte, og de aller fleste sakene blir gjennomført og avsluttet etter en tidsbegrenset periode.
MØTET MED BRUSETKOLLEN
Silje fikk to barn mens hun jobbet i hovedstaden, og etter hvert ønsket familien å flytte ut av byen.
– Vi flyttet til Asker, og jeg begynte å arbeide i Asker barneverntjeneste som fosterhjemskonsulent, der jeg hadde ansvar for å følge opp barn og unge som enten var på institusjon eller i fosterhjem. I den perioden var jeg med å flytte en ungdom til Brusetkollen. Jeg hadde hørt mye bra om Brusetkollen opp gjennom årene, men hadde ikke mye kjennskap til organisasjonen i det store og hele. Brusetkollen er godt kjent, og jeg fikk et veldig godt inntrykk. Jeg begynte å føle på at jeg var litt ferdig med det å jobbe i barneverntjenesten. Det var mye ugunstig arbeidstid og sene kvelder, som ikke var optimalt å kombinere med et familieliv. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, og valgte å si opp jobben min uten å ha en annen jobb i sikte. Jeg var åpen for å begynne å jobbe turnus igjen, og ville tilbake til miljøterapeutrollen. Så dukket det jammen opp en slik stilling på Brusetkollen.
Å VÅGE SPRANGET
– Jeg har alltid hatt en sånn dragning mot at man hele tiden er i utvikling, det kommer hjemmefra med mamma og pappa og søsken – at vi alltid er i gang med nye oppgaver og nye ansvarsområder. Jeg synes ledelse er spennende, og har tenkt at jeg en dag skal drive min egen barnevernsinstitusjon, men har vært usikker på om når det passer. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle være miljøterapeut mye lenger, men hadde bare jobbet på Brusetkollen et halvt år da både avdelingsleder og assisterende avdelingsleder sa opp sine stillinger.
Silje ble oppfordret til å søke. Hun hadde syv år med systemforståelse med seg, noe som er veldig relevant i forhold til en lederjobb her, i tillegg til mange års erfaring. Den forrige avdelingslederen hadde sittet i ti år, og når ville sjansen komme igjen? Silje hoppet i det, og søkte kun avdelingslederstillingen.
– Hvorfor søkte du ikke begge jobbene?
– Det var enten – eller. Jeg hadde slitt med å turnere begge rollene som en assisterende avdelingsleder må. Å være miljøterapeut er altoppslukende, og det samme er leder, jeg vet jeg ikke ville mestret kombinasjonen så godt. Og jeg visste at her har jeg lyst til å bli, her er ting på stell. Barneperspektivet er så godt ivaretatt på Brusetkollen, det er godt å være her både for ungdommer og ansatte.
HAR ALDRI ANGRET
– Og hvordan har det gått?
– Jeg var spent på å gå inn i den rollen, jeg hadde aldri vært leder før, det var mye nytt å sette seg inn i. Det var fint å bli en del av ledergruppen, og spennende å skulle gå løs på de nye oppgavene. Jeg liker godt den komboen av varierte arbeidsoppgaver i lederyrket, liker å påvirke og være der beslutninger tas. I tillegg visste jeg jo også at jeg ville bli godt ivaretatt. Som ny hadde jeg god støtte i ledergruppa, det føltes trygt og de gav meg tid til å få være ny i jobben. Det var jo et stort sprang. Jeg jobbet kun i ett år som miljøterapeut før jeg begynte i den nye stillingen, men kjente arbeidsgiveren og visste at jeg ville bli ivaretatt. Nå har jeg jobbet litt over fire år som leder.
– Har du angret noen gang?
– Nei. Jeg angrer ikke i det hele tatt på den beslutningen. Avdeling Otto er en ungdomsavdeling for omsorgsplasseringer med plass til seks ungdommer i alderen 13 – 19 år. Noen skal hjem igjen, noen skal videre i fosterhjem, og andre skal videre på hybel og få selvstendighetstrening ut i voksenlivet. Vi har en veldig individuell tilnærming, og legger til rette ut fra hva slags henvisning vi har fått på det enkelte barn.
– Jeg sitter på avdelingen, er tett på miljøet, og får en relasjon til ungdommene også i denne rollen. Jeg kan være støttespiller i samtaler og hendelser som krever litt ekstra. Noe av det som har gitt meg energipåfyll er ettermiddager der jeg spiser middag der, og ser hva miljøterapeutene får til med ungdommene, at det er god stemning og et godt sted å være. Det har vært litt mer krevende i koronatiden, der jeg har hatt en mer administrativ rolle, og noe mindre kontakt med ungdommene på grunn av smittevernsrestriksjonene.
VERDIBASERT LEDELSE
Med lederstillingen har Silje også fått mulighet til å oppfylle sitt ønske om å ta en lederutdanning, som uansett er et krav til en avdelingsleder her. Planen var å ta en master på deltid i VID – verdibasert ledelse. Hun utdyper:
– Det har aldri vært noen intensjon for meg å være en hard core businessleder, men snarere å fremme organisasjonens verdier og ta vare på det menneskelige. Verdibasert ledelse er veldig forenlig med å jobbe i en idéell organisasjon som Brusetkollen, som har nettopp disse grunnleggende gode verdiene som skal ivaretas, og legge til rette for utvikling av hver enkelt ansatt. To år av studiet er fullført, før koronaen satte en foreløpig stopper for selve masteroppgaven min, men den ligger der som en mulighet jeg allerede har fått innvilget.
BARNA FØRST – ALLTID
– Hva mener du skiller Brusetkollen fra andre barnevernsinstitusjoner?
– Først vil jeg si at det finnes mange gode barnevernsinstitusjoner. Men det at Brusetkollen er idéell er med på å påvirke at midlene går til barna først hele veien. Alt går tilbake til tjenesten, og vi strekker oss langt for å ta vare på barna når de først er kommet til oss. Det er en stor raushet her. Og fokus på kursing og utvikling. Det å gi ansatte påfyll og fagdager skaper et sterkt samhold, og man blir veldig takknemlig for det. Fokuset vårt er å være et hjem for barna den perioden de bor her.
Silje beskriver en økning i sammensatt problematikk rundt hver ungdom i større grad enn før, både med hensyn til rus og psykiske vansker.
– Det har blitt mer komplekst enn tidligere. Det enkleste er å tenke at det har sammenheng med korona, men det for tidlig å konkludere. Vi ser uansett en dreining i problematikken rundt ungdommene, og vi setter oss ned og ser umiddelbart på hva vi kan gjøre. Kanskje må vi finne nye rammer, eventuelt være flere på jobben? Vårt perspektiv har hele tiden ungdommene i sentrum. Ledergruppa sitter sammen en gang i uka og går gjennom hver beboer. Vi har et stort ansvar og tar mange vanskelige avgjørelser, og det fellesskapet i ledergruppa skaper en stor trygghet. Du vet at du alltid har flere i ryggen. Det er korte linjer her, det er lett å spørre om hjelp, vi har både psykolog og fagkonsulent som bidrar inn på avdelingene.
ALLE SKAL HA DET BRA
– Hvilke utfordringer ser du?
– Å kunne være med å påvirke og legge til rette for gode arbeidsvilkår for de ansatte er en heftig jobb, krevende. Det kommer nye føringer hele tiden, det er en rolle i endring. Jeg liker å kunne være tett på i miljøet, men samtidig ha mye administrative oppgaver, og hvordan løse det? Vi diskuterer og drøfter ulike løsninger. Jeg er der jeg har lyst til å være, jeg har masse utviklingsmuligheter i den rollen jeg har nå.
– Problematikken rundt ungdommene endrer seg hele tiden. BUP har lange ventelister, spiseforstyrrelser og ensomhet har økt i koronatiden da mange aktiviteter har ligget nede. Vår oppgave er å se hvert barn. Hvis det har vært en ny hendelse, kanskje man trenger å drøfte hvilke tiltak som bør settes inn, og hvordan gå videre, hva man kan gjøre for den enkelte. Noe av det mest krevende er når du hjelper en ungdom og det får konsekvenser for et annet barn. Det er alltid en risikofaktor når flere ungdom med problematikk er sammen slik som her. Man ønsker at alle skal ha det bra, og man vil gjerne stoppe en skjevutvikling.
DE SMÅ SKRITTENE I DET STORE PERPEKTIVET
– Og hva er det beste med jobben din?
– Det er å se hva vi får til i fellesskap. De er så dyktige våre miljøterapeuter, det er de små skrittene hele tiden, det er å glede seg over de små fremskrittene. Å kunne se et større perspektiv. Vi vet ikke alltid like mye å forhånd, vi kan bare formidle det vi ser, men strekker oss så langt vi kan. Jeg er opptatt av at vi skal være transparente, slik at både BUF-etat og barneverntjenesten har et grunnlag for å ta gode vurderinger.
En annen ting er Brusetkollenfellesskapsfølelsen. De som ble ansatt i koronatiden har fått en del veiledning og kurs digitalt, og ennå ikke fått oppleve så mye av den. Man vil virkelig gjøre noe og gi tilbake til de ansatte her. Forøvrig får vi mye gode tilbakemeldinger fra samarbeidspartnere. Vi vet at vi har et godt rykte. Men rykte er ferskvare, og vi vil være best og gi det beste tilbudet til ungdommene, det er det vi hele tiden streber etter!
