«Guttene lærer så mange dyr og blomster å kjenne og blir godvenner med dem alle (…) De klyver opp i høye almetrær. Hver grein er et kongerike og hver tar sitt. Der sitter de og vugger og vaier i vinden og seiler verden rundt på et øyeblikk».
Sitatet er hentet fra Et år i Vaterland, boken som Tilla Valstad debuterte med i 1925. Her får vi innblikk i de utfordrende sosiale og fysisk trange kårene fra Kristianias østkant og sterke inntrykk fra Tillas liv som lærerinne for guttene på Vaterland. Alt skildret med innlevelse og humor, og en hjertevarm omsorg for alle hun møtte.
Skisprederdatteren fra Tønsberg, som hadde vokst opp under helt andre forhold enn de elevene hun senere skulle undervise. Bare seksten år gammel forlovet hun seg i all hemmelighet med sin store kjærlighet Otto Valstad, som var ni år eldre enn henne, og lærer ved middelskolen i Tønsberg.
Tillas selv utdannet seg ved Nissen Lærerinneskole i hovedstaden, og var den første kvinnen som beholdt sitt yrke etter at hun giftet seg i 1893. Paret fikk aldri egne barn, men hadde kanskje nettopp derfor det store overskuddet til å ta seg av barn som var mindre heldig stilt.
LUFTA ER FOR ALLE
Almetrærne står der fortsatt. Og flere har vokst opp i løpet av de hundre årene som er gått. Guttene som kapret seg hvert sitt kongerike i trekronene hadde Tilla tatt med seg en solrik forsommerdag den lange veien fra Vaterland for at de skulle få frisk luft og god mat. Ut til hagen på Valstad der hun og Otto bodde bar det, et steinkast fra der Brusetkollen ligger i dag.
Her ble barna fra hovedstadens østkant traktert med varm sjokolade og smørbrød. De kunne spise så mye de orket, leke og løpe fritt, og klatre så høyt de ville, i trygge omgivelser, langt vekk fra den krevende byhverdagen. En hverdag med mange søsken, ofte på ett rom og kjøkken, med foreldre som arbeidet mesteparten av døgnets timer, i skyggen av tuberkulose som trussel, og alkohol som trøst.
«Hete og varme river de klærne av seg og tar en dusj i fontenene (…) Akk, paradiset hører likevel jorda til og finnes der skjønnhet og glede bor. Guttene er yre av solskinn og av salig fryd.»
«Her bygger vi vårs ei hytte, frøken, her midt i hagan! Dem voksne kan væra i by’n dem!»
EN FOREBYGGENDE FRILUFTSSKOLE
Tilla arbeidet ved Vaterland skole i over tyve år, og dagsturen med guttene ut på landet i Asker hver sommer var nok skoleårets høydepunkt. Slik oppstod idéen om å starte en friluftsskole. Veien var kort fra tanke til handling. Otto hadde i hele denne tiden mens Tilla underviste på Vaterland, konsentrert seg vekselvis om å bygge bolig i hagen på Valstad, og sin kunstneriske utdannelse som maler. I 1920 kjøpte de ti mål grunn av Bruset gård, flyttet kårhuset fra Øvre Valstad dit, og startet opp Valstad Friluftsskole Vangen.
Skolen ligger der fremdeles, og har vært mer eller mindre i kontinuerlig drift i over hundre år. I 1922 ble skolen overdratt til Oslo Sanitetsforening. Oslo kommune hadde av økonomiske årsaker takket nei til å drifte skolen.
Sanitetskvinnene var blant annet inspirert av helseprofilen til friluftsskolene i Danmark, og så Vangen som ett av flere tiltak for å forebygge sykdom, spesielt tuberkulose. Disse foregangskvinnene sverget til sol, luft, hygiene og ikke minst næringsrik kost, som en mulighet til å forbedre levekårene for de utsatte barna i Kristiania.
Ekteparet Valstad var tilhengere av Rosseaus tanker om naturens og følelsenes betydning i livet såvel som i undervisning og barneoppdragelse. Den franske filosofen var svært radikal i sin samtid, og talte opplysningstidens fornuftstyranni med sin ensidige tro på det rasjonelle, midt imot. Mye av undervisningen på Vangen foregikk utendørs, og elevene tok del i mange praktiske oppgaver, som å stelle i grønnsaksbedene og lage mat.
PUSTEVERANDA MED EVENTYRUTSIKT
I 1920 kjøpte Oslo Sanitetsforening den praktfulle naboeiendommen Brusetkollen for overskuddet av Maiblomstsalget gjennom mange år. Over tretti mål med skog og eng, hage, hønsehus og en utsikt uten like over Oslofjorden og områdene rundt. Året etter bygges annekset med sovesaler, klasserom, stuer og den såkalte pusteverandaen, der barna skulle ligge et par timer hver dag for å forebygge tuberkulose eller dempe symptomene.
Med kjøpet av eiendommen og tilbygget, som sto ferdig våren 1922, ble kapasiteten utvidet, og slik fikk også jenter anledning til å komme hit. Guttene bodde på Vangen, og jentene på Brusetkollen. Institusjonens første bestyrerinne var sanitetssøster Signe Ellingsen. I løpet av 1923 hadde internatene fått flere ansatte og mulighet til å ta imot femti barn.
VEGGER FULLE AV SJIRAFFER OG SJIMPANSER
Hovedhuset rommer i dag administrasjonen og kontorer. I den store stuen henger fremdeles Otto Valstads malerier av eksotiske dyr fra alle verdens kanter, som ble brukt i zoologiundervisningen den gangen stuen fungerte som klasserom. Lærebøker hadde man ikke for hundre år siden.
Annekset har Lillebjørn Nilsen udødeliggjort i sin vise «Stilleste gutt på sovesal 1». Det er helrenovert og bygget om siden den gangen, og huser nå barneavdelingen Tilla, med funksjonelle rom for samvær med familie og andre aktiviteter.
DEN GYLNE TRÅDEN RUNDT BARNET I MIDTEN
Den gylne tråden som skinner gjennom Brusetkollens virke siden oppstarten spinner rundt barnet i sentrum. Norge var tidlig ute med å ivareta barn som trengte hjelp, se barn som selvstendige individer med egne juridiske rettigheter, og ble det første landet i verden med et offentlig barnevern. Vergeloven, eller Loven om forsømte barns behandling, som den het, ble vedtatt allerede i 1896, og senere erstattet av Barnevernloven.
Sanitetskvinnene så tidlig behovene for fosterhjem og andre utvidede tilbud, da flere av barna som hadde vært på Brusetkollen etter endt opphold ikke alltid hadde et hjem å komme tilbake til. En av årsakene var tuberkulosens herjinger, som tok livet av 10.000 mennesker årlig.
En annen del av den gylne tråden handler om alle ildsjelene som har sørget for at driften av Brusetkollen og ivaretakelsen av både barn og bygninger har bestått og gjort store framskritt siden begynnelsen. Ildsjeler som har lagt ned mengder med tid, ressurser og kjærlighet, på tross av perioder med dårlig økonomi.
En tredje del av gulltråden handler om den faglige utviklingen blant de ansatte. Her har Norge også vært et foregangsland. Frivillige og private initiativ med kurs og foredrag var godt i gang allerede før 1922, og er forløperen til dagens barnevernspedagogutdanning.
ENDRING OG UTVIKLING
Tilbudene ved Brusetkollen var helt fram til 1980-tallet i praksis rettet mot barn fra Oslo. Men i 1980 ble ansvaret for drift av barnevernsinstitusjoner overført til Fylkeskommunene. Slik kom flere barn og ungdom også utenfor Oslo-området til Brusetkollen. Og selv om ny lovgivning gav elever rett til tilrettelagt undervisning i sin hjemstedskommune, ble friluftsskolen på Brusetkollen opprettholdt.
I 2004 kom det en ny lov om barneverntjenester, og ansvaret for driften av institusjoner gikk over til staten. I dag tar Brusetkollen fremdeles imot barn både fra Oslo og andre kommuner, til kortere eller lengre opphold, med undervisning på Brusetkollen skole eller i bostedskommunen.
Den fjerde delen av den gylne tråden i hundreårsveven er Brusetkollens ønske og evne til å endre seg i tråd med samfunnets behov i forhold til barn og unge. Brusetkollen er blitt et ressurssenter, ikke bare for beboerne, men i stor grad også for de ansatte, der kompetanseheving og faglig utvikling har stort fokus. Brusetkollen har i dag spesialkompetanse på traumebasert omsorg, og ekspertise på tiltak i forhold til fosterhjemsplassering.
Arven etter pionérene Tilla og Otto Valstad og sanitetskvinnene lever i beste velgående:
– Drivkraften til sanitetsforeningskvinnene handlet mye om å bygge opp tilbud som ikke har vært tilstrekkelige eller gode nok fra det offentlige, sier dagens institusjonssjef Elin Flatebø.
– Brusetkollen har vokst mye på hundre år. I tillegg til den daglige omsorgen for barn og unge som bor her jobber vi med forebyggende hjelpetiltak, forsterket fosterhjem, hybeltrening og ettervern. I dag har vi syv avdelinger der fire er oppkalt etter de markante menneskene fra oppstarten: Tilla (barneavdeling), Otto (ungdomsavdeling), Signe (ungdom), Sophie (ettervern), Satellitten (fosterhjem), Haugboveien og Solstadlia (begge ungdomsavdelinger).
EIKETREET
– Når vi skal plassere barn i fosterhjem for eksempel, gjør vi alltid svært grundige undersøkelser over lang tid. Det er ikke slik at vi finner et barn til en familie. Vi finner en familie til barnet. Jeg sammenlikner gjerne Brusetkollen med et stort eiketre. Røttene er godt forankret i sanitetskvinnenes visjon og verdigrunnlag, som først og fremt handler om det individuelle barnets beste.
Stammen er Brusetkollen her og nå med avdelingene våre, den fagkunnskapen vi har bygget opp, og de tilbudene vi gir. Greinene og løvet er nyorienteringen og endringsvilligheten. Vi både ønsker og tilstreber å utvikle oss hele tiden, i tråd med den generelle utviklingen i samfunnet og de nye behov som oppstår.
Om hundre år var altså ikke allting glemt likevel. Mye har hendt underveis. Ikke alt har vært like rosenrødt. Å verne sårbare sjeler med store traumer er sjelden en dans på roser. Men å være den sårbare er den største utfordringen. Kanskje lykkes det innimellom. Små glimt av noe som kan bli bra. Et skritt eller flere på veien videre. Eller bare dette: Å gjenerobre muligheten til å drømme.
«Landet hører barna til. Likevel må de dra tilbake til den skitne byen. Fins ikke råd (…). Farvel epler, bær og blomster! Guttene vinker og vifter til avskjed.»
Men vesle far Elias kan ikke rive seg løs fra en kirsebærgrein med store, røde, umodne bær.
«Jeg plante den hjemme i porten, så blive den til et stort tre; så kan søsknene mine plukke bær, mamma også. Henner aldri få en eneste bær. Henner hadde så godt av at komme på landet; henner kan ikke».
(Alle tre sitater er hentet fra Tilla Valstads bok Et år i Vaterland, 1925)
