Det var krig og landet var okkupert av tyskerne. Det var mangel på det meste hos de fleste. På Gamlebyen skole gikk en pjokk i første klasse. Han var kanskje litt tynn og bleik men det var ikke så uvanlig i den delen av byen den gangen. Faren ble tatt av tuberkulosen da gutten var bare ett år gammel. Mamma gjorde så godt hun kunne, men det var langt i fra lett å få livet til å henge sammen som enslig forsørger på den tida. Heldigvis var det besteforeldre på begge sider. Mormor og morfar hadde kommet flyttende til Oslo fra grenseområdet på svensk side. De hadde beholdt det lille gårdsbruket i Sverige, og det ble sommerparadiset for Bjørn Erik under oppveksten.
Oslo Helseråd og Skolehelsetjenesten holdt oversikt over de familiene der tuberkulosen fantes, – og det var mange av dem. Mange unger gikk under betegnelsen naturlige omslagere. Det betydde at tuberkelbakteriene fantes i kroppen men sykdommen hadde ikke brutt ut. Vaksinering mot sykdommen kom ikke før på 1960 tallet, og god behandling fantes ikke før dette. Tuberkulose smitter stort sett gjennom dråpesmitte, og trangboddhet og dårlige hygieniske forhold skapte gode muligheter for spredning, i trange leiegårder på Oslos østkant. Skolehelsetjenesten visste at den beste forebygging mot sykdommen var frisk luft og næringsrik mat, med andre ord, masse frisk luft og masse mat, og hvile var det som skulle til for å hindre sykdommen i å bryte ut. Brusetkollen friluftsskole var et av de tilbudene som fantes for disse barna. Sanitetsforeningene hadde kampen mot tuberkulosen som sin fanesak fra dag en, og friluftsskolene var et viktig tilskudd til et helsevesen med store oppgaver men lite penger.
Bjørn Erik er en av mange barn som fikk et opphold på friluftsskole. Det er kanskje lett å tenke at minner fra den tiden må være preget av hjemlengsel og savn når du er 8 år i året 1945, og blir sendt hjemmefra. Bjørn Erik har en annen historie å fortelle. Det var sikkert spenning og usikkerhet da han kom til Hvalstad stasjon med toget fra byen. Store bygninger, sovesal, masse unger og voksne han ikke kjente. Men det gikk fort over med usikkerheten. Fra vekkingen om morgen ved at stabbursklokka ringte. Senga skulle res opp, kle på seg, noen av gutta på rommet hadde jobben med å tømme tissebøtta, så var det frokost. Den ble servert i spisesalen på hovedhuset. Havregrøt med litt sukker var fast, men det var brødskiver med hjemmelaget syltetøy også. Tante Marie holdt en myndig, men omsorgsfull kustus på ungene. Det var noen flere tanter også, men han husker dem ikke så godt som han husker tante Marie. Tilla Hvalstad var stadig innom og huskes som en varm og snill bestemorsfigur. På kvelden satt både unger og voksne sammen oppe i stua, og tantene stelte tøy og stoppet strømper. Barna hadde små merkelapper på tøyet de hadde med hjemmefra. Mangla det noe, var det alltids noe å låne på tøylageret nede i kjelleren.
Bjørn Erik husker ikke så mye fra skolen bortsett fra at klasserommet var i første etasje på sidebygningen, der var også de store bildene som Otto Hvalstad hadde malt. Hverdagene på Brusetkollen var fylt av lek og utendørsliv. Ungene hadde ganske stor radius og fikk lov til å utforske nærområdet. Han husker både at han sov nede på Vangen, der var det en stor klynge av morelltrær, nam nam, vi klatret rundt i trærne og spiste moreller, det var noe annet enn å leke i Gamlebyen. Forholdet barna imellom husker han som godt. På en måte visste alle at det var forskjellige årsaker og forhold som var grunnen til at de var på Brusetkollen, men det var ikke et samtaleemne blant ungene. Det var heller ikke slik at det ble knyttet vennskap som varte lenge. Ungene var sammen der ute, og hadde det bra der og da. På Brusetkollen skulle noen av ungene – kures, ligge rolig på pusteverandaen. Noen ganger var det godt med en pust i bakken som det heter, men ungene ville stort sett heller leke.
Under okkupasjonen var det mangel på det meste, men maten på Brusetkollen huskes som nydelig, den var god, og det var alltid nok, noe mange ikke var vant til. Innimellom var det overraskelser, men noe som Bjørn Erik husker godt var besøksdagen på søndagene. Da kom mamma, mormor og morfar på besøk, med vafler. De hadde med seg teppe og de satt på plenen og så på utsikten over fjorden. Det var unger som ikke fikk så mye besøk, de fikk en vaffel av mormor de også.
Endelig fred!
Krigen og okkupasjonen gikk mot slutten. Det ble dramatisk da den nærmeste naboen til Brusetkollen, – stor nazisten Jonas Lie døde. Han var forhatt av alle, og ungene hadde strengt forbud mot å ta kontakt eller være i nærheten av eiendommen der han bodde. Okkupasjonsmaktens leder Terboven bodde på Skaugum så tyske soldater og norske nazister var stadig å se. Heldigvis hadde barna på Brusetkollen liten føling med det krigen førte med seg. Freden kom, og den husker Bjørn Erik godt. På Brusetkollen var hest og slede den vanlige transportmåten. Da freden kom ble høyvogna pynta med kreppapir og flagg og ungene fikk seg en tur for å feire. Bjørn Erik opplevde også den første 17.mai etter frigjøringen, det var i 1946. Ungene ble kledd i Brusetkollens bunader, som var stuet bort under krigen, og reiste til byen for å gå i tog. Været var dårlig, og mange av bunadene hadde fått seg en vask med farger, fargestoffene var av krigskvalitet, og da tøyet ble vått svertet fargene av, jeg var rød og gul over hele kroppen forteller Bjørn Erik. Hva gjorde vel det, endelig var freden her og folk gikk mann av huse for å feire. Livet smilte og fremtiden var lys.
Et spesielt minne, kanskje husker Kongen dette også?
Ungene på Brusetkollen fartet rundt i nabolaget. Bjørn Erik gikk en dag på ski på jordene nedenfor Skaugum. Der fikk han øye på to voksne som var sammen med en guttunge som hoppet på ski. Bjørn Erik fikk være med, men det var ikke før etterpå at han forsto at han hadde hoppet på ski med selveste Kronprinsen. Det skulle vært moro å spurt Kong Harald om han husker episoden.
Med en utrolig flott utsikt over fjorden…
Bjørn Erik har barn og barnebarn å kose seg med. Og kone som som var en ungdomskjæreste som han traff igjen som voksen.. Livet som voksen har vært innholdsrikt og spennende. Han tilhørte i mange år det grafiske miljøet i Aftenposten. Dette var kjent som den ypperste delen av arbeidermiljøet i byen. Legendariske fagforeningsledere sørget for at de ansatte hadde gode lønnsbetingelser og gode arbeidsmiljøer,- og like legendariske julebord på firmaets bekostning. Bjørn Erik har jobbet innenfor trykkeri og journalistikk hele yrkeslivet. Både som ansatt i Aftenposten og som oppdragstaker for organisasjoner og firmaer. Jammen har han ikke satt spor etter seg nasjonalt også. Han var med å starte Altaposten hvor han innehadde de fleste funksjoner fra trykker, journalist og redaktør. Avisa lever enda i beste velgående og en viktig del av mediebildet i Finnmark.
Takk for at du delte noen minner med oss Bjørn Erik! Det er godt at du bærer på gode minner fra Brusetkollen friluftsskole. Vi får håpe at dagens beboere kan fortelle gode historier når de også kommer til skjels år og alder. Takk for at jeg fikk komme til ditt lille paradis i Vollen, takk for kaffen og takk for praten mellom to gamle Brusetgutter.
Oslo 30.08. 2024
Kristian Bredby
