Anette og Jon har tre egne barn, og ble fosterforeldre mens alle tre var i skolealder, mellom syv og tolv år. Jon er den som har fulltids ansettelse som fosterfar, Anette har en 100 % stilling i jobb utenfor hjemmet.
VINDUET TIL DEN GYLNE TIDEN
– Vi bodde i Hallingdal, der jeg bygget opp et forfallent gårdsbruk. Barna foreslo at vi skulle reise jorda rundt et år. For oss voksne ble det litt i overkant. Vi foreslo i stedet et skoleår i Asker, der Anette opprinnelig kommer fra, for å få litt forandring. Og slik ble det. Barna likte seg godt i Asker, Anette stortrivdes i ny jobb, alle ville bli lenger. Det ble nødvendig for meg å finne noe å gjøre i Asker. Det var først naturlig å tenke byggeoppdrag, men jeg var klar for noe helt nytt. Som folk flest ønsket jeg en jobb med mening, vi begynte så smått å tenke på å bli fosterhjem. Årene med oppussing av gården hadde gitt muligheter for tid sammen med barna. Det føltes som et privilegium å kunne få være sammen med dem om morgenen, og når de kom hjem fra skolen. Å kunne fortsette slik som fosterhjem virket riktig. Vi leste om fosterhjemstilbud, og så at en av forutsetningene i Brusetkollens opplegg var at man ønsker å vie sin fulle kapasitet til fosterbarnet. Jeg liker barns perspektiv, og å være sammen med dem. Jeg kjente at dette var noe jeg kunne egne meg til. Vi trives begge med den energien barn omgir seg med, alle aktivitetene som følger. Jeg tenker på det som den gylne tiden, de aller fleste eldre som har hatt barn vil nok være enige i det.
Anette og Jon tok en vurdering på om de burde vente til deres egne barn ble litt eldre. Men kom fram til at det er personlighet og modenhet mer enn alder som er relevant her. De følte at de hadde noe å tilby, og at de nå var i en posisjon hvor det passet.
HVA GJØR DU EGENTLIG?
– Det er litt interessant for meg som mann å oppleve reaksjonene når jeg forteller at jeg er omsorgsperson på heltid. Noen kaller det å gå hjemme. Men ingen av de kvinnene jeg kjenner som er i samme situasjon får spørsmålet: Hva gjør du egentlig? Veldig mange lurer på det. Så tidligere pleide jeg å si at jeg flikker på hus og hytte, holder på med noe utleie, og driver litt med eiendom ved siden av.
KJENN DEG SELV OG DIN FAMILIE
Kjenn deg selv sto hugget i sten over inngangen til Apollotempelet iDelfi,og har kanskje ikke uten grunn siden blitt gjentatt og debattert av filosofer og andre gjennom flere tusen år. For fosterforeldre er dette høyaktuelt, og ikke til å komme utenom.
– Da vi hadde bestemt oss for å søke jobb som spesialisert fosterhjem var vi gjennom mange og grundige intervjuer. Også barna våre var på intervju. Brusetkollen er kjent for sin omfattende forberedelsesprosess, med det vi fosterforeldrene kaller Norges lengste jobbintervju. Du kan ikke være spesielt privat anlagt dersom du skal bli fosterforelder. Du får besøk av mennesker som skal vurdere hjemmet ditt og de rammene du kan tilby. Hvordan vil resten av familien vår ta imot et nytt barn? Du må kjenne din egen familie godt.
Det er en åpen prosess. Du skal kunne hoppe av uten dårlig samvittighet hvis du ikke er helt trygg. Teori er en ting. Når du står midt oppe i en situasjon er det annerledes. Vi drev en del stresstesting ved å prøve å sette i gang disse tankeprosessene, vi forsøkte å kjenne på kroppen hvordan ulike scenarioer kunne føles.
I begynnelsen av prosessen var informasjonen av generell karakter. Da matchingen nærmet seg barnet fikk vi vite mer. Vi fikk besøk av beredskapsmor som fortalte en del. Hun ville at vi skulle være mest mulig forberedt på barnets aktivitetsnivå. Hvis man er gira på noe, kan man fort skyve unna det som er krevende, for eksempel det faktum at du aldri har helt fri annet enn hver tredje helg og et par uker om sommeren. Det mentale ansvaret har man åkkesom. Det kan du aldri ta fri fra.
OMSORG PÅ HELTID
De forteller videre at de så på den lange forberedelsesprosessen som noe veldig positivt. Da barnet omsider kom, var de mentalt helt klare. Det ble en veldig fin overgangsordning, der de og barnet ble kjent med hverandre gradvis.
– Første gangen var hele vår familie på besøk i beredskapshjemmet, sier Anette. – Så hadde Jon litt alenetid med barnet på turer fra beredskapshjemmet, før barnet kom på besøk til oss sammen med beredskapsmor. Deretter var det overnattingsbesøk, før endelig flytting. Det har også vært fin kontakt og godt samarbeid med deler av barnets biologiske familie.
– Brusetkollen ivaretar samværsordninger med biologisk familie, fortsetter Jon. – De lager besøkskalender og sørger for adekvat sted og gode rammer for dette. At Brusetkollen står for det praktiske ved samvær gjør at vi blir mer likestilte med biologisk familie. Vi møter begge til sted og tid som er fastsatt av andre. For en som ikke er en typisk almanakkperson så er de også fint at Brusetkollen står for innkalling til ansvarsgruppemøter og stiller sammen med oss der. Det er ofte snakk om spesiell tilrettelegging, ekstra ressurser skal søkes om. Det kjennes trygt å sitte med konsulenten fra Brusetkollen på slike møter. Datoer og tidspunkt kommer ferdig i halvårskalendre. Det kjennes som en luksus å slippe ansvar for sånne ting, jeg kan vie min tid og kapasitet helt og fullt til hverdagen med fosterbarnet.
TIL GLEDE OG NYTTE FOR ALLE
Anette og Jon har vært fosterforeldre i snart ti år nå. De forteller at det så langt har gått veldig bra. Som i alle barneflokker var kanskje den største utfordringen til å begynne med minsten i flokken. Det er sjelden lett å gå fra minst til nest minst. De legger heller ikke skjul på at det har vært noen utfordringer underveis.
– Spesielt til å begynne med var det mye som dreide seg rundt fosterbarnet. Det handlet mye om å bygge relasjon, og å holde i gang mange aktiviteter. Dette hadde vært helt umulig dersom jeg skulle hatt en jobb i tillegg. Jeg føler at alle har vunnet på at jeg har vært hjemmearbeidende på heltid. Jeg har kunnet være en omsorgsperson på fulltid, har kunnet hente og kjøre alle barna til fritidsaktiviteter. I skoleferier har barna og jeg kunnet reise til Hallingdal, eller til familie på Vestlandet og i Danmark. Jeg har fått oppleve mye med barna, sommer som vinter. Det er ingen tvil om at hele vår familie har hatt både glede og nytte av det.
Det er noen ganger krevende å tenke at livsløpet er bestemt i lang tid fremover. Du må akseptere at du potensielt binder deg opp for de nesten femten årene, det er ikke en jobb der du hopper over på nye utfordringer. Og du gjør deg en del tanker om din egen familie, som å forutsette at besteforeldre behandler ditt fosterbarn på lik linje med biologiske barn. Den store bekymringen for de fleste fosterforeldre er om oppgaven går ut over egne barn, slike ting. Men vi opplever begge at det har gått bra. Jeg tror barna våre har blitt mindre selvfokuserte. Alle vokser seg inn i rollene, jeg vil påstå at de utfordringene vi har møtt egentlig har vært ganske normale.
BRUSETKOLLEN ER VÅRT NATO
Jon går videre på hva det hele innebærer: At man må like å leve på denne måten. At du helst bør være en selvgående person, at du ikke kan få brakkesjuke av timer du har ansvar for selv. Du må like å disponere din egen tid, og ha glede av å gjøre ting med alenetiden din. Så må man passe på å nyte de timene barna er i barnehage eller på skole. Det er den tiden man henter seg inn eller få gjort unna ting. Han legger ikke skjul på at det også kan være tøffe dager innimellom, for eksempel når ting glipper for fosterbarnet.
– Når de frustrerende dagene kommer, hjelper det å tenke at dette er jobben min. Det er naturlig at det er krevende perioder, som i alle andre jobber. Man tåler mye mer når man har valgt å ta på seg et slikt ansvar på heltid. Og Brusetkollen er helt fantastisk å ha i ryggen. Vi ser hva de har klart å redde i land med andre fosterhjem og vet hva de er gode for. Å ha Brusetkollen i ryggen er litt som NATO er for Norge. Ikke så viktig i det daglige, men veldig trygt om noe skulle skje.
SÅRBARHET OG FELLESSKAP
Anette roser også oppfølgingen fra Brusetkollen:
– I gruppeveiledningen møter vi mennesker med tilsvarende opplevelser som vi har. Vi nyter godt av hverandres erfaring, det er et viktig fellesskap som er fint å ha. Vi har stor tillit til hverandre. Stemningene og utfordringene veksler en del. Alle har blottlagt seg og vist sin sårbarhet etter tur. Det er helt vanlig å føle at man kommer til kort og ikke strekker til. Når vi har hatt frustrerende episoder har det vært fantastisk å ha hatt Brusetkollens bakvakt, at man har noen å ringe når det hoper seg opp litt. Vi har sett hva Brusetkollen er god for, de har svært mange ressurser å trekke veksler på. Man føler seg veldig trygg, og selv om vi ikke har trengt så mye direkte hjelp, så har vi sett hvor mye det har betydd for andre som har stått i noe liknende.
– Ingen er perfekte, fortsetter Jon. Vi gjør feil hele tiden, det viktige er hvordan man reparerer etterpå. Man viser seg som et menneske med engasjement, feil og mangler, ingen er supermann. Det er så fint med Brusetkollen, du kan alltid regne med støtte. Man kan trygt fortelle om de episodene der du kom til kort. Det hender vi har bommet på håndteringen, da kommer gjerne frustrasjon og oppgitthet i kjølvannet. Vi trenger ikke pynte på dette, men kan vise vår sårbarhet, og få anerkjennelse for det også. Det er hvordan vi håndterer dette neste gang som er i fokus. Jeg har aldri noen gang opplevd å få kritikk av veileder for hvordan jeg har løst en utfordring.
– I begynnelsen, da vi ble presentert for opplegget og forpliktelsen i forhold til faglig påfyll, husker jeg at jeg lurte litt på hvorfor det var obligatorisk å følge den kursingen Brusetkollen tilbyr. Hvorfor jeg ikke heller kunne tatt en sykkeltur, eller holdt på i hagen, hvis det var en fin soldag og hadde vært valgfritt. Men jeg ser at hver gang vi har hatt disse møtene drar jeg derfra med en god følelse. Jeg får fokus tilbake der det hører hjemme. Det faglige påfyllet integreres i oss, og Brusetkollen gir seg jo heldigvis aldri med det! I etterkant av disse møtene opplever jeg alltid at her har jeg blitt utfordret på tankesettet mitt, her har jeg blitt litt klokere. Gjennom disse regelmessige dryppene år for år, får vi også et felles språk som gjør at vi umiddelbart forstår hva de andre snakker om. Det bringer oss sammen og er veldig berikende.
KUNNSKAP OG BEVISSTHET
Anette og Jon fortelle videre hvor nyttig kursing på hva traumer gjør med barn har vært. At traumer faktisk kan skade den fysiske utviklingen av hjernen. Som fører til at man må gjenta ting så mange ganger. Og å oppleve at det tar tid å komme videre. Jon utdyper:
– Man spør seg selv om det virkelig er mulig? Svaret er ja. Men traumeskader betyr ikke at toget er gått, det kreves bare adskillig flere repetisjoner enn vanlig for å kompensere. Det hjelper på tålmodigheten å vite at de gjentagende ritualene ikke er noe barnet gjør av vond vilje eller trass. Det er rett og slett en senskade som påvirker barnet vel så mye som det påvirker oss. Å være bevisst på at det ikke nødvendigvis handler om testing, eller om å sikre oppmerksomhet er veldig nyttig. Kunnskapen og bevisstheten om dette har gitt oss mye.
FELLES FOKUS
Anette jobber turnus, og forteller at hun og Jon har fri samtidig, når barnet er på skolen.
– Vi har egentlig ganske mye tid sammen vi to. Det har fungert veldig fint. Jon har hovedansvaret og stor kapasitet. Han henter og bringer, legger om kveldene, gjør matinnkjøp og lager de fleste måltidene. Å bli fosterforeldre har bragt oss nærmere hverandre. Spesielt i startfasen evaluerte vi en del, snakket mye med hverandre.
– Vi har vært mye mer sammen og er mer sammenvevd på grunn av dette, skyter Jon inn. Man ville aldri ha gått inn på dette om ikke ektefellen var motivert. Vi har en felles oppgave og det bringer en nærmere sammen. Det vil alltid være plusser og minuser i de valgene man tar, men vi har aldri vært i tvil om akkurat dette, tvert imot. Fosterbarnet er en del av livet vårt, vi har integrert jobben i privatlivet. Det har gitt oss større fleksibilitet. Vårt eldste biologiske barn er nå besøkshjem for vårt fosterbarn.
VÅR EGEN KARDEMOMME BY
Jeg synes vi har fått mye mer muligheter i en positiv retning enn det motsatte. Jeg tenker innimellom at jeg jobber i Kardemomme by. Brusetkollen er så dedikerte og genuine. Jeg har aldri hørt at dette blir for dyrt eller for ressurskrevende, fokus er alltid: Hva er det beste for dette barnet, hvilke tiltak kan vi gjøre for å bedre akkurat denne situasjonen. Jeg er imponert over kjennskapen og relasjonen alle ansatte på Brusetkollen har til hvert barn. Dette er spesielle mennesker som har et hjerte for fosterbarna. Det sitter en kultur i veggene der. De er så profesjonelle, og fantastisk dyktig faglig, et stabilt arbeidsmiljø med lite utskiftning.
FOKUS HER OG NÅ
– Og hvor går veien videre?
– Vi kan aldri se for oss at han skal forlate oss helt, og håper at han vil velge å holde kontakten også når han blir voksen. Det er jo naturlig at barnet søker mot sin biologiske familie. Det skal vi selvfølgelig legge til rette for, men vi vil uansett være der for ham. Vi tenker her og nå at han blir det ene fosterbarnet vårt. Likevel skal man aldri si aldri. Vi har sett kollegaer som takker av etter at fosterbarnet har flyttet ut, med nye fremtidsplaner klare. Ikke lenge etterpå er de tilbake igjen på Brusetkollen, klare for nye oppgaver. Det er et naturlig fellesskap her, det er venner og fritidsaktiviteter og foreldregrupper og spesielle mennesker vi aldri hadde kjent uten barnet. Vi har aldri vært i tvil om avgjørelsen vi tok for ti år siden. Det er soleklart at alt dette beriker livene våre!
