Når barnet slipper å begynne på nytt

Paal

Hva skjer når et barn som allerede har opplevd mange brudd, må begynne på nytt enda en gang? Nye voksne. Nytt hjem. Nye fagpersoner. Nye systemer som skal forstå en historie som allerede er lang. På Brusetkollen har man i mer enn 25 år forsøkt å gjøre det motsatte: å bygge et system som følger barnet, i stedet for at barnet hele tiden må følge systemet.

Pål Holst-Jæger er avdelingsleder på Satellitten fag- og familieavdeling. Han har mange tanker om hva et fosterhjem bør være og hvordan det bør organiseres.

– For noen barn er veien til et fosterhjem lang. Mange har først bodd i kommunale fosterhjem eller på institusjon. Noen har opplevd flere flyttinger. Enkelte har blitt vurdert som for krevende for det man har omtalt som «vanlige» kommunale fosterhjem. Det var dette Brusetkollen ønsket å finne en løsning på for mer enn 25 år siden.

Hvordan kunne man sørge for at barn ikke måtte flytte så mye? Hvordan få til stabile overganger i barnas liv?

Svaret ble å utvikle spesialiserte fosterhjem, eller omsorgsbaser som vi først kalte det og som ikke står alene, men som er en del av Brusetkollen fagmiljø. Det er en modell som bygger på en enkel, men grunnleggende tanke: Barn trenger ikke bare et trygt hjem med nysgjerrige omsorgspersoner. De trenger trygge voksne rundt hjemmet også.

Barnevernets ryggrad

Pål har en klippetro på fosterhjem som selve ryggraden i barnevernet i Norge. For mange barn er det å vokse opp i en familiesammenheng noe helt annet enn å bo på institusjon. Det betyr hverdager, et hjem, nære relasjoner og en opplevelse av å høre til, å få muligheten til å være en del av en familie og spille familiespillet.

Oppgaven kan være krevende, både for de barna som flytter inn, og for omsorgspersonene. Brusetkollen er tydelige på at fosterforeldrene ikke skal stå alene med disse utfordringene og oppleve seg alene med ansvaret:

– Det er en viktig forskjell mellom et spesialisert fosterhjem og det mange forbinder med et tradisjonelt fosterhjem, de vi kaller kommunale hjem, fortsetter Pål.

– Fosterfamilier på Brusetkollen er knyttet til en avdeling, et samlet fagmiljø og mennesker som kjenner barnet og fosterforeldrene godt. Det arbeides for å skape et omsorgssystem rundt barnet basert på tillit og felles forståelse. Mennesker som kan ivareta den røde tråden i livene deres. Vi bærer jo historien til disse barna. Gjør vi ikke det, er det lett for barnet eller ungdommen å miste seg selv. Alt blir fragmentert, og det som en gang var en sammenhengende historie, smuldrer opp.

Fosterforeldrene får støtte, veiledning og faglig påfyll, og er en del av et større system rundt barnet. Og det er ikke slik at man har et fosterhjem som man skal plassere et barn i. Barnet er i sentrum, og vi skal finne det hjemmet som passer for akkurat dette barnet. Dette er viktig for en institusjon som skal tilby sammenhengende tjenester.

Trygghet for barn og voksne

Pål har også et ønske om å få til et eget stillingsvern rundt fosterforeldre. At de ikke skal være en «freelance»-ressurs, uten beskyttelse.

– Vi må kvitte oss med denne «Annie»-holdningen. Det å være spesialiserte fosterhjem bør bli en jobb på lik linje med andre stillinger, i de senere årene har fosterforeldre fått utvidede rettigheter, men det er fremdeles ikke nok slik at dette arbeidet fortsetter.

Fosterforeldrene skal oppleve at de har en arbeidsmessig og faglig tilhørighet.

Det handler også om trygghet i systemet rundt. Ikke om å gjøre relasjonen mellom fosterforeldre og barn mindre personlig, men om å gi fosterforeldrene bedre rammer for å stå i relasjonen over tid. Det er en viktig forskjell.

Fosterforeldrene skal ikke stå alene med et krevende oppdrag og måtte finne ut av alt selv. De skal ha noen å lene seg på, noen å drøfte med og noen som kjenner barnet, og som er tilgjengelige for dem når de måtte oppleve behovet. Det er jo ikke slik at alle utfordringer oppstår i kontortid.

Dette er kanskje det mest særegne ved Brusetkollen sin modell: at fosterhjemmet inngår i en større sammenheng. I en avdeling, men sammen med flere andre avdelinger som består av kollegaer som heier på hverandre. I en institusjon, men i et felles fagmiljø hvor alle deltar i den samme faglige utvikling gjennom året.

– Et barn kan ha vært på institusjon, flytte til fosterhjem og senere gå over i ettervern – uten at hele laget rundt barnet nødvendigvis skiftes ut. Det betyr at mennesker som kjenner barnet, kan fortsette å følge det. Det skaper sammenheng, trygghet og stabilitet i barnas liv.

Hver gang en ny tjeneste overtar, må nye mennesker sette seg inn i hva som har skjedd. Nye voksne skal forstå reaksjoner, erfaringer og relasjoner. Barnet kan på nytt måtte fortelle eller forklare deler av livet sitt. På Brusetkollen forsøker man å holde fast i den røde tråden. Det er noe av det en oppnår med sammenhengende tjenester.

– Vi er alle historier, og historiene våre har verdi. Det handler ikke bare om å ha dokumentasjon på det som har skjedd. Det handler om at det finnes mennesker som faktisk kjenner historien din.

Stabilitet blant de voksne

Hvis det er én ting som går igjen når Pål beskriver hva som skal til for å lykkes, er det lav turn over og en stabil personalgruppe.

– Flere ansatte har arbeidet her i ti, tjue eller mer enn tjue år. Det betyr at barn og ungdommer møter voksne som blir værende.

Når et barn har opplevd mange brudd, kan også utskiftningen av voksne bli et nytt brudd. Derfor blir de ansattes kontinuitet en del av selve omsorgen.

Fag og relasjon må henge sammen

De spesialiserte fosterhjemmene er ikke bare knyttet til et fagmiljø på papiret. Det legges vekt på at fosterforeldrene faktisk skal få kunnskap, veiledning og faglig påfyll.

På fagdagene og temamøter på Brusetkollen er barnas perspektiv sentralt.

Man skal lytte.

Være nysgjerrig på barnas språk.

Og undre seg over hva som ligger bak det barnet gjør og sier.

For en reaksjon kan være mer enn en reaksjon. Den kan være et uttrykk for noe barn har opplevd, noe det prøver å fortelle, eller noe det ennå ikke har ord for.

Når fosterforeldrene er nysgjerrige og får større forståelse for barnets kommunikasjon, kan det også bli lettere å møte barnet på en måte som skaper forståelse og trygghet.

Målet er derfor ikke bare fosterforeldre med kompetanse, men trygge voksne som er nysgjerrige og har evne til å undre seg.

Systemet må kunne bevege seg med barnet

En annen viktig del av modellen er fleksibiliteten. Barn og ungdom utvikler seg. Behovene endrer seg. Livet forandrer seg. Da må også systemet kunne gjøre det.

Brusetkollen ønsker å kunne følge barnet gjennom ulike faser av livet – fra institusjon til fosterhjem og videre inn i ettervernet. Det betyr også at man kan tenke fosterhjem allerede mens barnet bor på institusjon. Når man allerede kjenner barnet, finnes det kunnskap og relasjoner som kan tas med inn i overgangen til fosterhjemmet. Det kan gjøre overgangen mindre brå. Og kanskje enda viktigere: Det kan gjøre at barnet slipper å oppleve at hele verden rundt det blir byttet ut samtidig.

Det handler om mennesker som blir værende

Hva er det så som gjør Brusetkollen spesialiserte fosterhjem unike?

Det er ikke ett enkelt tiltak.

Det er kombinasjonen.

Et trygt fosterhjem. Et stabilt fagmiljø. Fosterforeldre som ikke står alene. Fagpersoner som kjenner barnet. Tjenester som henger sammen. Fleksibilitet når livet endrer seg. Og voksne som blir værende over tid.

Kanskje er det nettopp dette som er Brusetkollens viktigste suksessfaktor: at barnet ikke bare får et fosterhjem, men blir en del av en sammenheng.

En sammenheng som kan romme både fortid, nåtid og fremtid.

For barn som har opplevd mange brudd, kan det å vite at noen blir værende være noe av det viktigste.

Noen som husker.

Noen som kjenner.

Noen som følger.

Fosterhjemmet skal være et hjem – men det skal aldri stå alene.

Og bak det hele ligger en tro på at det å holde fast i et barns historie, også er en måte for barnet å å holde seg fast i verden på.