Samtidig med at Tilla og Otto Valstad skaffet seg ti mål grunn av Bruset gård i 1920 og startet opp Valstad Friluftsskole Vangen, kjøpte Oslo Sanitetsforening den praktfulle naboeiendommen Brusetkollen. Til sammen hadde ekteparet Valstad og sanitetskvinnene nå over førti mål til rådighet for å bygge opp et sted der svakerestilte barn fra hovedstaden kunne komme og bo i kortere eller lengre perioder etter behov.
DA SOM NÅ BARNET I SENTRUM
Tuberkulosen herjet her i landet som overalt ellers i Europa. Smitten florerte i takt med dårlige levevilkår. Trangboddhet og manglende hygiene førte til nedsatt immunforsvar. Fattigdom, alkoholmisbruk og utnyttelse av barna til arbeid, ofte på bekostning av skolegang, var hverdagen for mange. Lave inntekter og redusert levestandard gikk hånd i hånd. Uten tilstrekkelige ressurser fikk man heller ikke tilgang til god nok medisinsk behandling.
Sanitetskvinnene hadde et sterkt ønske om å endre på dette. De var inspirert av filosofien bak de mange etablerte friskolene i Danmark, og ønsket å legge forholdene bedre til rette for helbredelse i forhold til tuberkulose, men fremfor alt å redusere smittefaren og forsøke å hindre videre utbredelse av den fryktede sykdommen. I sentrum for sanitetskvinnenens oppmerksomhet stod barnet, slik det også gjorde for ekteparet Valstad.
FET MAT OG FRISK LUFT
Det offentlige var også sterkt involvert i kampen. Tjue år før Brusetkollen ble en realitet, hadde Stortinget allerede i året 1900 vedtatt en lov «angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme». Loven påla de kommunale sunnhetskommisjoner (senere helseråd) omfattende plikter. Nasjonalforeningen mot tuberkulose var særdeles aktiv med opplysning, kampanjer og tiltak. Den medisinske ekspertise anbefalte den dietetisk-hygieniske metode både preventivt og kurativt. God, fetende mat, renslighet, frisk luft og solskinn var midlene som både skulle beskytte mot og helbrede tuberkulosen. Det skulle føres tilsyn med hjem hvor det forekom tuberkulose.
Tilla og Otto Valstad var begge influert av friluftsskolene i Amerika, Tyskland, England, og vårt naboland Sverige, der de hadde vært på reise for å se nærmere på friluftsskolen i Stockholm.
Veien var kort fra idé til handling, både for sanitetskvinnene på Brusetkollen, og lærerekteparet Valstad. Tilla var allerede en erfaren pedagog, og hadde undervist barn fra Oslos mindre bemidlede strøk i lang tid da de startet opp Valstad Friluftsskole Vangen. Kanskje var det ikke like stigmatiserende å få et opphold på skolen i Asker som det var å motta den mer tradisjonelle «fattighjelpen». De mest utsatte barna ble hentet ut for en kortere eller lengre periode. De første ti elevene på friluftsskolen var gutter. Men kort tid senere kom jentene, og med ombyggingen og utvidelsen av selve Brusetkollen med Kristiania Sanitetsforening i spissen, kunne man huse femti skolebarn! 14 gutter på Vangen, og 36 jenter på Brusetkollen, kunne Tilla rapportere, i et foredrag hun holdt for Oslo Sanitetsforening på 1920-tallet:
Fru Nanna Lund-Erichson er friluftskolens ypperlige lærer og talsmann i Sverige, og hun mener det at friluftskolen er vel så nødvendig som den ordinære skole. Vi takket henne for hvad vi hadde sett og lært, og fortalte om den skole vi vilde lage. Den skulde ligge på jorden som et småbruk – skole og hjem i inderlig forening.
De små skulde lære å stelle med dyr og med jorda – så, plante, høste, holde et hjem pent og nett, og så skolearbeide i broderlig forening. «aa» sa fru Nanna Lund-Erichson «om der rundt varje stad uppvaxte slike små skogskolar dar barnen kunde få fostran och undervisning tillampad efter deres kraftor – det skulda vara fullkomligen idealistisk.»
Vi drog hjem og bygget Vangen.
FØLTE SEG SOM EN FORBRYTER
Vangen var opprinelig tenkt som et skolehjem, eller la oss kalle det et småbruk for svake og dårligstillede gutter ved Vaterland skole. Vi tenkte ikke særskilt på de tuberkulosetruede. I flere og tyve år hadde jeg vært lærer i Vaterland – hatt med mange usle barn å gjøre – sett hvad den alminderlige skole med alle sine alt for mange timer slet på dem, og enda når de ikke kunde følge med, så skulle de plages atpå, når de andre fikk gå hjem. Svettedråpene piplet frem på nesetippen og hånden skalv og dirret som på gamle folk. Jeg følte meg som en forbryder. – (Tilla Valstad).
Det var to leger, Dr. Jørgensen fra Sunnhetskommisjonen og skolelege Dr. Dagny Bang, som etter en helhetlig vurdering plukket ut barna som skulle få komme til Vangen. Om dette forteller Tilla:
Aa, jeg husker det vel! De så dårlige ut – de første 10 guttene, kjertelsvake, anemiske, nervøse, far eller mor var døde eller det var forskjellig som ikke var godt der hjemme. Man så i ansiktsdraget at sorgen hadde merket dem. Det var den 12. januar i 1921 vi brautet oss frem mellom snøfanene. Vinteren var usedvanlig streng det året, mye snø, mye kulde dyrtid og streiker – jernbanen stod, vondt å oppdrive både mat og klær. Men det gikk som i ordsproget: Når nøden var størst, var hjelpen nærmest, dog gleden ved å se barna komme sig på kropp og sjæl feiet sorgene vekk. All begynnelse er svær. Kristianiagutter i den viltreste alder er ingen lett sak. Alt skal læres (…)
HJERTETYVEN
Og debatten om musikkens og sangens plass i undervisningen er så visst ikke av nyere dato. Om dette skriver Tilla:
Og det som gjør dem glade og freidige – det er sangen. Vi synger om morgenen og om kvelden, vi synger til arbeide, vi synger til sildens og havregrøtens og potetas pris, og derfor er det ingen, uten de spiser alt med god appetit. Du vet det er så mangt som kan gjøres, når de blir satt til, og så sang de, og sangen er en hjertetyv. Vangenguttene hadde Otto Valstad til å lære sig å synge, sang var det beste de visste og de gledet mange.
Friluftsskolen var på sitt vis radikal, der mye av undervisningen foregikk utendørs, og der fysisk aktivitet hadde minst like stor plass som det teoretiske. Tilla skriver videre:
Kropsarbeide under forstandig ledelse gir de svake krefter, mot, vilje, med et ord energi, og arbeide gjør dem til gode mennesker. Bare la arbeidet veksle og la det krydres med sang. Arbeide er jo som en lek når det drives fornuftig (...) Men som barna ber om eventyr! Burde man ikke også lage timene i skolen om til eventyr?
BRUSETKOLLEN STADIG I TET
Da som nå, lå Brusetkollen og friluftsskolen i teten. Tilla Valstad avrunder sitt foredrag slik:
Brusetkollen er i ypperlig stand og i gang.
Norge har nu, foruten Brusetkollen og Vangen, friluftsskoler i Trondhjem, Stavanger og Bergen, stiftet av Saniteten. Guttene på Vangen kaller den «teten» og den fortjener navnet! Nok av det; TETEN med fru Anna Dahl i teten skrev til oss da kommunen gav sitt avslag og vi blev straks forlikte. Her var ikke tale om salg – blott overdragelse. Vangen var jo de manges gave.
Siden oppstarten for 100 år siden har mye endret seg. Kjært barn har som kjent mange navn, og Vangen har hatt flere: Valstads Friluftsskole Vangen, Kristiania Sanitetsforenings friluftsskole Brusetkollen, Brusetkollen Friluftsskole, eller som den nå heter: Brusetkollen skole og ressurssenter. Etter åtte år som lærer ved skolen, måtte Tilla Valstad gi seg av hensyn til egen helse. Men hun fortsatte å være en inspirator på mange felt i tillegg til det pedagogiske livet ut.
At en skole har vært i kontinuerlig drift i over hundre år vitner både om kvalitet og overlevelsesevne. Brusetkollen som institusjon og den tilhørende skolen har gjennomlevd omorganiseringer og forandringer på mange felt. Men samarbeidet med sanitetsforeningen og Oslo kommune har stått stødig, gjennom storm og stille. I 1997/98 ble en ny skolebygning, tegnet av arkitekt Ingrid Ulven Gjørven, tatt i bruk.
Skolen har i dag ekspertise på utfordrende adferd og traumesensitiv tilnærming, og jobber systematisk og tverrfaglig for å kartlegge årsakssammenhenger og muligheter for endring av adferd gjennom å avdekke individuelle behov, og gi spesielt tilrettelagt undervisning. Slik kan skole og hjem få en omforent forståelse av den enkelte elev. Brusetkollen skole og ressurssenter har faste elevplasser, men tilbyr også korttidsopphold på inntil åtte uker. Skolen har 14 elevplasser fordelt på 3. – 7. trinn.
NÅR TILLA-TOGET STOPPER HER EN STUND
Mangt har endret seg i løpet av hundre år. Arven etter Tilla og Otto lever videre, og ikke bare i navnet på to av avdelingene som er oppkalt etter dem. Men i selve grunnlaget for opprettelsen av skolen: Å tilby barn, som av en eller flere grunner trenger mer enn de får, som har behov som krever en større forståelse enn den de kanskje blir møtt med i sin hverdag, en trygg og forutsigbar havn for en periode i livet, der de kan legge fundamentet for en grunnmur som de kan bygge videre på når tiden på Brusetkollen er omme.
– Vi pleier å si at Brusetkollen, enten det gjelder skolen eller institusjonen, er en stasjon på veien med Tilla-toget, sier institusjonssjef Elin Flatebø. – En stasjon noen barn går av på for å være her en periode, til tiden er inne for å reise videre.
Og helt til slutt noen tanker rundt dette skrevet av en av guttene som var blant de ti første beboerne på Vangen friluftsskole:
Når det blir snakk om Tilla og Otto Valstad, kan de som er oppe i årene huske Inga Bjørnson, Solstua, Asker museum, forfatterskap, malerier, gamle hus og en deilig hage.
Jeg vil snakke om en gren av Tilla og Otto virksomhet som det er få som kjenner. De bygget og drev for egne midler Friluftsskolen Vangen.
La oss se litt, hva var Vangen? Hva stod den for? Hva betød den for en del mennesker, den gang da de sosiale tilstander var forfærdelige.
Tett befolkede 1 rums leiligheter var almindelig. Fyll og spetakkel hørte til dagens orden. Hertil kom tuberkulosen, som var meget utbrett, det fantes knapt noen familie i slumstrøkene i Kristiania som ikke var rammet av denne sykdom.
Både Tilla og Otto var lærere og hadde sett forholdene på nært hold, spesielt Tilla i sin gjerning ved Vaterlands skole.
Ekteparet ønsket å gjøre noe med dette.
Resultatet ble Vangen som skulle bli skole, og hjem for 10 gutter i lange tider. Jeg husker godt en del gutter i 9 – 10 års alderen var innkaldt til skolelegen frk. Dagny Bang en meget myndig dame, som vi hadde stor respekt for. Guttene hostet og pustet, legen banket og lyttet og så oss i halsen, med pinne på tungen. Ikke aner jeg om vi 10 guttene som blev plukket ut var dårlige nok, eller om vi var friske nok, til å være på friluftsskolen på Hvalstad.
Friluftsskolen på Vangen blev drevet av Tilla og Otto med god hjelp av Gunhild ett par år, hvoretter den blev skjenket til Kristiania Sanitetsforening. Mann kan spørre seg selv, hvorfor gjorde disse 3 dette mot ukjente gutter? Var det for å gi oss guttene en sjanse til å være mennesker? Eller var det for å skape ett miljø i kjærlighet til natur, mennesker og dyr? Ikke var det for fortjenesten skyld, tvert imot. Heller ikke for ærens skyld.
Det måtte være for å leve etter ordene: Du skal elske din neste som deg selv.
Utdragene fra foredraget til Tilla Valstad og beretningen fra den første beboeren på Vangen friluftsskole er hentet fra denne hjemmesiden:
